Turens siste dag starter med at vi for første gang på turen får gå i oppkjørte løyper! Vi har valgt å starte med feller i dag også fordi nysnøen har lagt et tynt lag på den våte snøen, og det er sikkert verre oppe i fjellet. I tillegg er det bratt opp fra Sandvika!
Sporet har vi glede av i 3 km, og derfra har det gått folk før oss opp mot Hegglifjellet. Vi mister sporet oppe i skoggrensa, men får verdifulle tips av et par hyttefolk som er på tur oppe i fjellet. Over mot Merraskardsfjellet passerer vi støtten som viser Carl Johans vei fra 1835. Den går bl.a. fra Skalstugan og ned til Sul på Norsk side, og er rustet opp og verdt et besøk for den som er interessert (start fra Skalstugan, der er veien best rehabilitert).
Tverrdalene i Trøndelag har forsøkt seg med noen hindringer også idag, og Merraskardet forseres med etter hvert godt utvikede klatreegenskaper med pulk! Ovenfor Kroksjøen er det enda et par av sorten, men med vår gode erfaring med å finne egnede kryssningspunkter, går det greit.
Nedenfor Storssjøen, i skaret der Karolinerne kom i 1718, passerer vi forbi ei hytte der 5 Verdals "kailler" var på fisketur. Særdeles hyggelige karer som bød på ekte kokakaffe og sjokolade. Mye fisk hadde de også fått - tar sjansen på å røpe at det var på Østre Sulsjøen.
Fikk tips av et par reineiere om løypa ned i Fersdalen og da var den siste etappen unnagjørt på en drøy time. Tok av fellene på hytta og smurte med rødklister for de siste flatene og nedoverbakkene, og med perfekt glid i scootersporet var jeg nede på Sulåmoem kl. 17:10.
"Misson completed" - og Kari står og venter! Vældig godt å kommå fram etter 914,5 km på ski i 37 dager!
GP og Kari
Her er Kari og GP på en annen tur
mandag 23. april 2012
Dag 36 - 21. April
"Lånehytta" i Vera var et kupp, strøm og "nesten" innlagt vann. at vi måtte måke oss gjennom et takras og fram til døra i går kveld var bare bonus. Atter en gang må vi takke så meget for lånet.
Været idag ser ikke helt optimalt ut, nysnødryss og rundt null grader lukter smøreproblemer. Vi velger minste motstands vei og legger på kortfellene. Dagens etappe starter med å krysse Veresvatnet, men det er jå 3,5 km, så da er vi på god vei. Et stykke oppe i lia fra vatnet finner vi rødmerkingen mot Sandvika, og da ser det ut som vi kan legge orienteringa på is.
Merkinga er imidlertid hverken "fuggel eller fisk", fordi de meterhøye pinnene med rød topp ofte er nedsnødd! Er dette en sommer eller vintermerking? Flere ganger mister vi merkinga og finner den igjen etter noen hundre meter, men midt på dagen er den plutselig helt borte! Med GPS og kart er selvsagt ikke det noe problem, men synes det er litt irriterende at de ikke legger mer i merkingen. Tror det hadde gjort flere trygger på turen, og at kanskje flere hadde tatt turen ut i fjellet.
Ute på myrene treffer vi på en gammel staking der det er mange hunder meter mellom hvert "kryss", men det gjør orienteringen lettere og etter hvert kommer vi inn på rødmerkinga igjen, og følger den frem til riksveien nord fir Sandvika. Etter nærmere titt på GPS og kart viser det seg at ruta ned til DNT hytta gikk av et par km tidligere, og det er enda over 3 km til hytta.
Nå hadde det blitt tendens til gjennomslag, men vi prøvde å gå "beinveien" gjennom hyttefeltene og vi fant igjen merkinga ute på myra. Nedover mot hytta går imidlertid merkina ned i tjukke granskogen der vi bl.a. må krysse 2 bekker. Vi er rimelig sikre på at disse er åpne, og derfor er eneste "råa" å gå opp igjen til riksveien. Her er det å trø i mest grus og litt snø, og jeg har vont av pulken som nå bokstavelig talt har sandpapirføre.
Etter å ha bært pulkene forbi 2 bruer og trødd enda mer i "snøgrusen" er vi framme ved Innstua. Dette er visstnok ei gammel veivesen-brakke som turistforeninga har overtatt, og den ligger 10 m fra veien. Hytta er helt grei med eget tørkerom og innlagt strøm, og dagen har bragt oss 21,8 km nærmere målet. Målet for turen er nå definert til i morgen søndag, og avsluttes på Fersdalen i Meråker.
Været idag ser ikke helt optimalt ut, nysnødryss og rundt null grader lukter smøreproblemer. Vi velger minste motstands vei og legger på kortfellene. Dagens etappe starter med å krysse Veresvatnet, men det er jå 3,5 km, så da er vi på god vei. Et stykke oppe i lia fra vatnet finner vi rødmerkingen mot Sandvika, og da ser det ut som vi kan legge orienteringa på is.
Merkinga er imidlertid hverken "fuggel eller fisk", fordi de meterhøye pinnene med rød topp ofte er nedsnødd! Er dette en sommer eller vintermerking? Flere ganger mister vi merkinga og finner den igjen etter noen hundre meter, men midt på dagen er den plutselig helt borte! Med GPS og kart er selvsagt ikke det noe problem, men synes det er litt irriterende at de ikke legger mer i merkingen. Tror det hadde gjort flere trygger på turen, og at kanskje flere hadde tatt turen ut i fjellet.
Ute på myrene treffer vi på en gammel staking der det er mange hunder meter mellom hvert "kryss", men det gjør orienteringen lettere og etter hvert kommer vi inn på rødmerkinga igjen, og følger den frem til riksveien nord fir Sandvika. Etter nærmere titt på GPS og kart viser det seg at ruta ned til DNT hytta gikk av et par km tidligere, og det er enda over 3 km til hytta.
Nå hadde det blitt tendens til gjennomslag, men vi prøvde å gå "beinveien" gjennom hyttefeltene og vi fant igjen merkinga ute på myra. Nedover mot hytta går imidlertid merkina ned i tjukke granskogen der vi bl.a. må krysse 2 bekker. Vi er rimelig sikre på at disse er åpne, og derfor er eneste "råa" å gå opp igjen til riksveien. Her er det å trø i mest grus og litt snø, og jeg har vont av pulken som nå bokstavelig talt har sandpapirføre.
Etter å ha bært pulkene forbi 2 bruer og trødd enda mer i "snøgrusen" er vi framme ved Innstua. Dette er visstnok ei gammel veivesen-brakke som turistforeninga har overtatt, og den ligger 10 m fra veien. Hytta er helt grei med eget tørkerom og innlagt strøm, og dagen har bragt oss 21,8 km nærmere målet. Målet for turen er nå definert til i morgen søndag, og avsluttes på Fersdalen i Meråker.
lørdag 21. april 2012
Dag 35 - 20. April
Det var lett å stå opp i femtida på morgenen når det er speilegg på menyen i tillegg til havregrøt.
Det har frosset på fin skare i natt, så vi er kjappe med make-up og morrasstell. Vi skal i dag forlate Snåsafjella og gå over til Verdalsfjella, men mye av turen går langs en fin, ferdigvatra fjelldal, nemlig Stigådalen. Turen går så kjapt at vi går to mil før vi kommer på at vi har te i termosen. Avslutningen av dagen gikk fra fjellet Klumpan og ned til Vera. Her var det virkelig land for gauper.
Vi har ikke overnatting i Vera, men i det vi kommer ned til bilvei kommer det en traktor som vi stopper for å spørre om han visste råd for tak over hodet! "Jo, dokk kainn sikkert legg ti høtta bort på der", sa han tvert, og pekte på ei hytte 30 meter borte i veien som vi nettopp hadde gått forbi. "Æ ska ring hainn som æg a æ! Vi takker hjertelig for gjestfriheten, for Verasbondens initiativ, og lover å ikke gjøre dette til en vane.
Dagens etappe var på 35 km og på godt skareføre kunne vi lett gått lengre, men vi skal jo kose oss litt uten ski på beina. Til skiene har vi ei lit flaske med white-sprit, til de som er oppå skiene bruker vi ..........! Mange ganger på turen har det ikke smakt med annet enn mat og drikke, fordi forholdene har vært så tøffe, men nå går vi bare og koser oss med pulker som glir "av seg selv" over skaren.
Det har frosset på fin skare i natt, så vi er kjappe med make-up og morrasstell. Vi skal i dag forlate Snåsafjella og gå over til Verdalsfjella, men mye av turen går langs en fin, ferdigvatra fjelldal, nemlig Stigådalen. Turen går så kjapt at vi går to mil før vi kommer på at vi har te i termosen. Avslutningen av dagen gikk fra fjellet Klumpan og ned til Vera. Her var det virkelig land for gauper.
Vi har ikke overnatting i Vera, men i det vi kommer ned til bilvei kommer det en traktor som vi stopper for å spørre om han visste råd for tak over hodet! "Jo, dokk kainn sikkert legg ti høtta bort på der", sa han tvert, og pekte på ei hytte 30 meter borte i veien som vi nettopp hadde gått forbi. "Æ ska ring hainn som æg a æ! Vi takker hjertelig for gjestfriheten, for Verasbondens initiativ, og lover å ikke gjøre dette til en vane.
Dagens etappe var på 35 km og på godt skareføre kunne vi lett gått lengre, men vi skal jo kose oss litt uten ski på beina. Til skiene har vi ei lit flaske med white-sprit, til de som er oppå skiene bruker vi ..........! Mange ganger på turen har det ikke smakt med annet enn mat og drikke, fordi forholdene har vært så tøffe, men nå går vi bare og koser oss med pulker som glir "av seg selv" over skaren.
Dag 34 - 19. April
Endelig kan vi sove leeengee igjen. Dagens etappe er av turens korteste og går til Gaundalen fjellgård, og er på knapt 15 km.
Turen går langs den gamle telefonlinja mellom fjellgårdene, og det trengs ikke førerhund for å følge den. Vi er i feriemodus og skiene som vi smurte om morgenen må smøres om igjen før avmarsj, og etter nok en kaffekopp kom vi avsted. Som vanlig i nord-trøndersk godvær. På tross av en måned på ski så svis svoren på nesa i godværet.
Tenker det har vært litt av noen turer mellom disse gårdene i gamle dager, mens turen går kjapt med glassfiberski og feller i oppoverbakkene. En liten stopp hadde vi imidlertid da Ole forsøkte å forsere ei smal snøbru på magen, eller det var vel pulken som ville ha Ole ned på magen og ga ham en skikkelig dytt. Sirkuset var ikke helt over, for maken til kaving og styr for å komme seg opp må man vel nesten innom Chaplin for å kunne sammenligne, fornøyelig form mrg som så på var det iallefall.
Ned til Gaundalen går det så rypene kakler, og så er vi på tunet hos Steinar Gaundal. En ganske spesiell fjellgård dette som absolutt kvalifiserer til "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", blandt annet er nesten det største bygget på gården en flyhangar! Steinar Gaundal har anlagt flyplass bak fjøset og takser gjennom bjørkeskogen og inn på tunet. Regner med at noen har spert øynene opp når de har møtt den ekvipasjen på landjorda på en slik plass.
Steinar har mange høner i fjøset, og vi får med oss egg til eggerøre og speilegg. Kjærkomne godbiter til de etterhvert evindelige havregryna.
Turen går langs den gamle telefonlinja mellom fjellgårdene, og det trengs ikke førerhund for å følge den. Vi er i feriemodus og skiene som vi smurte om morgenen må smøres om igjen før avmarsj, og etter nok en kaffekopp kom vi avsted. Som vanlig i nord-trøndersk godvær. På tross av en måned på ski så svis svoren på nesa i godværet.
Tenker det har vært litt av noen turer mellom disse gårdene i gamle dager, mens turen går kjapt med glassfiberski og feller i oppoverbakkene. En liten stopp hadde vi imidlertid da Ole forsøkte å forsere ei smal snøbru på magen, eller det var vel pulken som ville ha Ole ned på magen og ga ham en skikkelig dytt. Sirkuset var ikke helt over, for maken til kaving og styr for å komme seg opp må man vel nesten innom Chaplin for å kunne sammenligne, fornøyelig form mrg som så på var det iallefall.
Ned til Gaundalen går det så rypene kakler, og så er vi på tunet hos Steinar Gaundal. En ganske spesiell fjellgård dette som absolutt kvalifiserer til "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", blandt annet er nesten det største bygget på gården en flyhangar! Steinar Gaundal har anlagt flyplass bak fjøset og takser gjennom bjørkeskogen og inn på tunet. Regner med at noen har spert øynene opp når de har møtt den ekvipasjen på landjorda på en slik plass.
Steinar har mange høner i fjøset, og vi får med oss egg til eggerøre og speilegg. Kjærkomne godbiter til de etterhvert evindelige havregryna.
Dag 33 - 18. April
Været i Nord-Trøndelag fortsetter å vise fram godsida. Det er bare å kaste anorakken på pulken fra morgenen. Innover flate dalen går det så det griner sørover på godt skareføre.
På kartet aner vi imidlertid litt ugler i mosen, eller rettere sagt bekkdaler på tvers av kursen vår. Vi er imidlertid våryre og fulle av energi. En måned på ski gjør noe med pågangsmotet. Gamle Gressåmoen nasjonalpark som nå er innlemma i Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark har åpen fjellfuruskog med furuer i alle mulige og umulige former. Dette er en av landets største nasjonalparker etter utvidelsen i 2004.
Det er mye reinspor, og reinen går litt gjennom skaren. Jervsporet er derfor lett å se, for den karen er lettere på foten og går oppå.
Etter som vi kommer innover dalen stiger vi oppover dalsida for å vinne høyde da vi treffer ei av dalens to Tverrelver, disse ligger ved siden av hverandre og vitner om lite fantasi fra navnenemda. Det skal riktignok innrømmes at navnevalget var godt, for maken til tverr geografi - den ene var riktignok tverrest. Her laget vi nok en episode av "Der ingen skulle tru at nokon kunne gå (med pulk)", og første scene foregikk da Ole skulle utføre forsering av bratt snøheng på ski med pulk hengende etter.
Stålkantenene på skia gir bedre feste enn sko på glatt snøflate. Dette fungerte flott inntil den løse snøen på toppen ga etter. Gravitasjonen virket som den skulle og brakte hele ekvipasjen med mann og mus (Ole og pulken) ned til utgangspunktet så snøen sprutet. Neste forsøk på forsering av skavla var bedre forberedt med uthugde trinn i skaren og dobbel betjening av pulkene, en foran og en bak.
Den neste Tverrelvdalen forbigås i stilhet, men den inngår ikke i favorittdrømmene våre. Omsider er vi i fjellet og kan lange ut innover innsjøer og myrdrag inn til en av de tre sagnomsuste fjellgårdene i Snåsa: Gjevsjøen, Holden og Gaundalen.
Vi kommer til den i midten og svinge inn på tunet på Holden (NB: uttales naturligvis Hørdinj på lokalspråket). Her var det heldigvis liv i den gamle gårdsstua, som er overtatt av turistforeningen. Det er tydelig at isfiskesesongen er på høyden, for i husene på gården var det både lokale og utenlandske isfiskere.
På kartet aner vi imidlertid litt ugler i mosen, eller rettere sagt bekkdaler på tvers av kursen vår. Vi er imidlertid våryre og fulle av energi. En måned på ski gjør noe med pågangsmotet. Gamle Gressåmoen nasjonalpark som nå er innlemma i Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark har åpen fjellfuruskog med furuer i alle mulige og umulige former. Dette er en av landets største nasjonalparker etter utvidelsen i 2004.
Det er mye reinspor, og reinen går litt gjennom skaren. Jervsporet er derfor lett å se, for den karen er lettere på foten og går oppå.
Etter som vi kommer innover dalen stiger vi oppover dalsida for å vinne høyde da vi treffer ei av dalens to Tverrelver, disse ligger ved siden av hverandre og vitner om lite fantasi fra navnenemda. Det skal riktignok innrømmes at navnevalget var godt, for maken til tverr geografi - den ene var riktignok tverrest. Her laget vi nok en episode av "Der ingen skulle tru at nokon kunne gå (med pulk)", og første scene foregikk da Ole skulle utføre forsering av bratt snøheng på ski med pulk hengende etter.
Stålkantenene på skia gir bedre feste enn sko på glatt snøflate. Dette fungerte flott inntil den løse snøen på toppen ga etter. Gravitasjonen virket som den skulle og brakte hele ekvipasjen med mann og mus (Ole og pulken) ned til utgangspunktet så snøen sprutet. Neste forsøk på forsering av skavla var bedre forberedt med uthugde trinn i skaren og dobbel betjening av pulkene, en foran og en bak.
Den neste Tverrelvdalen forbigås i stilhet, men den inngår ikke i favorittdrømmene våre. Omsider er vi i fjellet og kan lange ut innover innsjøer og myrdrag inn til en av de tre sagnomsuste fjellgårdene i Snåsa: Gjevsjøen, Holden og Gaundalen.
Vi kommer til den i midten og svinge inn på tunet på Holden (NB: uttales naturligvis Hørdinj på lokalspråket). Her var det heldigvis liv i den gamle gårdsstua, som er overtatt av turistforeningen. Det er tydelig at isfiskesesongen er på høyden, for i husene på gården var det både lokale og utenlandske isfiskere.
Dag 32 - 17. April
Foten var bedre så vi var oppe "otta" for å komme oss i vei på det som vi visste ville bli en lang dag. Første utfordring som var Skjelbreid-brua gikk lett, selv om vi kom i "morgenrushet" inn til Nordli.
Hadde fått tips om å følge en skogsbilvei sørover fra riksvei 74, og det gikk greit til den sluttet. Videre skulle det gå et scooterspor opp til noen hytter, men det scootersporet tok av noen hundre meter før veien sluttet så det fikk ikke vi med oss. Det fortsatte ett scooterspor videre fra der veien endte og vi fulgte selvsagt det, det skulle vi ikke ha gjort!
Det endt oppe i Styggdalen, som bærer sitt navn med rette, og vi fulgte etter sporet litt for langt. Etter hvert hadde scooterkjøreren vett til å snu, men det hadde ikke vi. Vi hadde allere brukt en del ressurser på å forsere noen skikkelige kneiker i elva, så nå satt det lang inne å snu. Inne i Styggdalen dekker ikke ordet "gaupterreng", her var det et utall av potensielle bjørnehi og stup over oss overalt. Etter noen kraftanstrengelser der vi klorte oss opp et par "fossefall" var vi endelig oppe på ei myr og stod i vater igjen. Et veivalg som ikke går over i historien som genialt, men jeg kan garantere at vi er de eneste som har tatt oss opp Styggdalen med pulk! Det skal vi ha papir på!
Turen videre gikk i litt sånn lusetempo, den evindelige nysnøen hadde vært ute å rota det til igjen. Over det første fjellpasset og inn i Snåsafjella ble det endelig mer fart i sakene. Etter en god rast satte vi kursen mot Gressåmoen som var dagens destinasjon. Nå var snøen noe mer samarbeidsvillig og det gikk greit fram til nedkjøringen mot Gressåmoen, og ganske langt ned i furuskogen.
En ting kan vi fastslå, skal du til Gressåmoen på ski, og med pulk, ikke sats på å komme fra nord-øst! Det medfører nedfiring av pulk ned uframkommelige dalsider i et par omganger, og forsering av et villniss av ungskog som virker ugjennomtrengelig. Omsider var vi ved brua inn til Gressåmoen gård, og en lang dag på over 12 timer og ca. 39 km var over.
Skal si gutta stupte rimelig fort i seng, dagen har resultert i to episoder av "Der ingen skulle tru at nokon kunne gå (med pulk)".
Hadde fått tips om å følge en skogsbilvei sørover fra riksvei 74, og det gikk greit til den sluttet. Videre skulle det gå et scooterspor opp til noen hytter, men det scootersporet tok av noen hundre meter før veien sluttet så det fikk ikke vi med oss. Det fortsatte ett scooterspor videre fra der veien endte og vi fulgte selvsagt det, det skulle vi ikke ha gjort!
Det endt oppe i Styggdalen, som bærer sitt navn med rette, og vi fulgte etter sporet litt for langt. Etter hvert hadde scooterkjøreren vett til å snu, men det hadde ikke vi. Vi hadde allere brukt en del ressurser på å forsere noen skikkelige kneiker i elva, så nå satt det lang inne å snu. Inne i Styggdalen dekker ikke ordet "gaupterreng", her var det et utall av potensielle bjørnehi og stup over oss overalt. Etter noen kraftanstrengelser der vi klorte oss opp et par "fossefall" var vi endelig oppe på ei myr og stod i vater igjen. Et veivalg som ikke går over i historien som genialt, men jeg kan garantere at vi er de eneste som har tatt oss opp Styggdalen med pulk! Det skal vi ha papir på!
Turen videre gikk i litt sånn lusetempo, den evindelige nysnøen hadde vært ute å rota det til igjen. Over det første fjellpasset og inn i Snåsafjella ble det endelig mer fart i sakene. Etter en god rast satte vi kursen mot Gressåmoen som var dagens destinasjon. Nå var snøen noe mer samarbeidsvillig og det gikk greit fram til nedkjøringen mot Gressåmoen, og ganske langt ned i furuskogen.
En ting kan vi fastslå, skal du til Gressåmoen på ski, og med pulk, ikke sats på å komme fra nord-øst! Det medfører nedfiring av pulk ned uframkommelige dalsider i et par omganger, og forsering av et villniss av ungskog som virker ugjennomtrengelig. Omsider var vi ved brua inn til Gressåmoen gård, og en lang dag på over 12 timer og ca. 39 km var over.
mandag 16. april 2012
Dag 31 - 16. April
Mottoet for dagen er som alltid: Ittno stress! Snurring fra Røyrvik til frokost er ett høydepunkt på morgenen. Ute er det blå himmel i nord, mens det kommer noe rullende nordover fra sør i Snåsafjella.
GPS Aune får i dag alle hjelpemidler for orienteringa, både kart og GPS, for nå er de trønderske bekkdalene og gauplendet forut. Skareføret har holdt i ei glad uke, og morrasskaren er en fryd for en pulkdrager. Sett fra pulkene side er kanskje ikke dette like bra, det begynner å vises litt glassfiber her og der.
GP er er i orienteringslune og kursen vakler seg mellom smååser og tjønner som om vi ikke var helt edru. Vi har ett sett spennende bekkdaler langs ruta, og bekkene er også åpne i lange stykker, spesielt hvor det er litt fall. Vi reiser frisk nedover gauplendet, så bjørka fyker da vi krysser ett spor, men farta er for stor til å si hva det var. Vi må av med pulkene og gå opp igjen og sjekke - og jo da, dette er slett ikke gaupland, for dette er en av bamsene fra Lierne som har våknet fra vintersøvnen. Den var sikkert sulten, for nedover dalen krysset vi elgspor overalt- det så ut som panikken hadde bredt seg blant dalens elger. Dette kan nok tyde på at skogens konge har møtt en mektigere hersker.
I en av bekkdalene er kanten ned så bratt at vi bare må sende pulkene til bunns. Med fin kurs parkerer de nede under stupet og så er det oss da. Ikke spesielt elegant aking på enden bringer oss til bunns og forener oss med pulkene igjen, dog etter en liten "kneproplaps" for GPs vedkommende - men det blir nok ikke noe dypt kjærlighetsforhold mellom oss og pulkene.
I trått klabbeføre bærer det ned mot Skjelbreid og Strandstua hvor vi kaster loss i en campinghytte for kvelden etter en kort dag. Kort dag til tross, må pleie et ømt kne, men vi har tilbakelagt 21 km i tildels ulendt terreng og mye "fin" orientering. I morgen er det meldt bedre vær igjen og da håper vi å gi oss i kast med Snåsafjella.
GPS Aune får i dag alle hjelpemidler for orienteringa, både kart og GPS, for nå er de trønderske bekkdalene og gauplendet forut. Skareføret har holdt i ei glad uke, og morrasskaren er en fryd for en pulkdrager. Sett fra pulkene side er kanskje ikke dette like bra, det begynner å vises litt glassfiber her og der.
GP er er i orienteringslune og kursen vakler seg mellom smååser og tjønner som om vi ikke var helt edru. Vi har ett sett spennende bekkdaler langs ruta, og bekkene er også åpne i lange stykker, spesielt hvor det er litt fall. Vi reiser frisk nedover gauplendet, så bjørka fyker da vi krysser ett spor, men farta er for stor til å si hva det var. Vi må av med pulkene og gå opp igjen og sjekke - og jo da, dette er slett ikke gaupland, for dette er en av bamsene fra Lierne som har våknet fra vintersøvnen. Den var sikkert sulten, for nedover dalen krysset vi elgspor overalt- det så ut som panikken hadde bredt seg blant dalens elger. Dette kan nok tyde på at skogens konge har møtt en mektigere hersker.
I en av bekkdalene er kanten ned så bratt at vi bare må sende pulkene til bunns. Med fin kurs parkerer de nede under stupet og så er det oss da. Ikke spesielt elegant aking på enden bringer oss til bunns og forener oss med pulkene igjen, dog etter en liten "kneproplaps" for GPs vedkommende - men det blir nok ikke noe dypt kjærlighetsforhold mellom oss og pulkene.
I trått klabbeføre bærer det ned mot Skjelbreid og Strandstua hvor vi kaster loss i en campinghytte for kvelden etter en kort dag. Kort dag til tross, må pleie et ømt kne, men vi har tilbakelagt 21 km i tildels ulendt terreng og mye "fin" orientering. I morgen er det meldt bedre vær igjen og da håper vi å gi oss i kast med Snåsafjella.
Dag 30 - 15. April
Når jeg titter opp av soveposen ligger Ole fremdeles og dormer i sin - jeg må sjekke klokka for den er sikkert snart 7. Overraskelsen er meeeget stor da det viser seg at klokka faktisk er kvart på 10! Vår drøyeste forsoving skjedde altså i teltet i bjønn-landet Lierne, og Ole hadde visst hatt badstue nede i posen den siste timen, i allefall skulle man dømme etter mannens svette hårmanke som etter hvert hevet seg opp av posen.
Frokosten ble fortært utafor teltet i et strålende vær, og vi var ikke igang på skiene før etter 12. Starten på dagens etappe er litt småvanslkelig med bekkdaler og tett skog rundt oss. Etter hvert får vi kryssa veien til Lierne og satt kursen sør-vestover mot Havdalsvatnet der vi har fått lånt ei hytte av en kjenning fra Lierne.
Etter rasten, der restene av Cola-innkjøpet i Røyrvik gikk med traff vi noen isfiskere på scooter som ga gode råd om veien inn til hytta. Vet ikke om det var teltsøvnen som gjorde at en ikke var helt "fit" idag, men bakkene var litt lengre og tyngre enn vi hadde forventet.
I halv sju tida svingte vi imidlertid inn foran hytta, og hvilken hytte! Det er visst Ragnar Lyng fra Leksvik som har satt den opp og han leier den ut til fiskere og jaktere. Det ble en te-knert med snacks på terassen før vi gikk inn idag - hvilke dager vi har hatt de siste 4 dagene! Det var ikke mye som mangla i hytta, her var et par skinn sofaer, parkett ulv med svart golvmatte, og ikke minst badstue. Ble nesten ikke tid for å prøve alt, men det var herlig med en kveldsbadstue og frisk avrivning ute på skaren, før vi stupte i seng ved 11-tiden.
Idag ble det en relativt moderat etappe på 19,4 km i noe "gaup-terreng", men det meste gikk på skinner.
Frokosten ble fortært utafor teltet i et strålende vær, og vi var ikke igang på skiene før etter 12. Starten på dagens etappe er litt småvanslkelig med bekkdaler og tett skog rundt oss. Etter hvert får vi kryssa veien til Lierne og satt kursen sør-vestover mot Havdalsvatnet der vi har fått lånt ei hytte av en kjenning fra Lierne.
Etter rasten, der restene av Cola-innkjøpet i Røyrvik gikk med traff vi noen isfiskere på scooter som ga gode råd om veien inn til hytta. Vet ikke om det var teltsøvnen som gjorde at en ikke var helt "fit" idag, men bakkene var litt lengre og tyngre enn vi hadde forventet.
I halv sju tida svingte vi imidlertid inn foran hytta, og hvilken hytte! Det er visst Ragnar Lyng fra Leksvik som har satt den opp og han leier den ut til fiskere og jaktere. Det ble en te-knert med snacks på terassen før vi gikk inn idag - hvilke dager vi har hatt de siste 4 dagene! Det var ikke mye som mangla i hytta, her var et par skinn sofaer, parkett ulv med svart golvmatte, og ikke minst badstue. Ble nesten ikke tid for å prøve alt, men det var herlig med en kveldsbadstue og frisk avrivning ute på skaren, før vi stupte i seng ved 11-tiden.
Idag ble det en relativt moderat etappe på 19,4 km i noe "gaup-terreng", men det meste gikk på skinner.
Dag 29 - 14. April
Dagen startet med ett underlig syn! Opp av hvitt sengetøy stikker det ett brunt hode, mens kroppen som hodet tilhører er hvit - faktisk så hvit at det gir liten kontrast til sengetøyet. Dette ser ut som en sydenturist som har hatt vindusplass i baren.
På Børgefjell gjestegård fikk vi en skikkelig frokost med egg og bacon, så det tok si tid før vi var klar. Vi prøvde å få en deal på klister, men det var bare rød Rohde igjen i den avdelinga. En lokal helt med traktor tok pulkene over til den rette siden av kraftverket som utgjør halve Røyrvik sentrum. Takk for transporten Røyrvikinger.
Så gikk ferden ut på Limingens hvite isflate. Vi holder litt respektfullt avstand mellom oss - det holder om en av oss går ned med mann og mus (?). Limingen er hele tre mil lang og var gjort på en tekopp. I fantastisk vær sklei vi sørover så kilometrene knitra i telleverket.
Da Limingen tok slutt måtte vi bare fortsette i godværet, og veien gikk over mot Tunnsjø senter som ligger i dalen sør-øst for Tunnsjøen. Opp fra Limingen fikk vi turens bratteste kneik, men feller gjorde susen og vi følte oss som fluer på en glassrute - men ingen har vel sett fluer med slike velfylte pulker.
Idag hadde vi bestemt oss for å prøve teltet, og teltplass ble valgt i lia ned mor Tunnsjø senter. Dagens høydepunkt var leirslaging i kveldssol med bålbrenning, en øl, grillpølse og alt tilbehør - det vil si røyken til Ole.
Endelig skal soveposen få prøvd seg, den har vært en god følgesvenn på hele turen, men den har liksom blitt skyvd litt til side når ei gjennomfyra hytte er soveplassen - men i natt skal den få vise hva den er god for. Primusen funka som oppvarming i teltet og det ble riktig koselig når Real turmat ble servert i vår lille restaurant. Vel forsynt med god mat og drikke, og en fantastisk turdag i kroppen, sovner vi som noen forvokste unger dypt nede i de gode posene.
Dagen har bragt oss 32 km nærmere målet, den siste km kom vi ikke stort nærmere, for den gikk jo rett opp!
På Børgefjell gjestegård fikk vi en skikkelig frokost med egg og bacon, så det tok si tid før vi var klar. Vi prøvde å få en deal på klister, men det var bare rød Rohde igjen i den avdelinga. En lokal helt med traktor tok pulkene over til den rette siden av kraftverket som utgjør halve Røyrvik sentrum. Takk for transporten Røyrvikinger.
Så gikk ferden ut på Limingens hvite isflate. Vi holder litt respektfullt avstand mellom oss - det holder om en av oss går ned med mann og mus (?). Limingen er hele tre mil lang og var gjort på en tekopp. I fantastisk vær sklei vi sørover så kilometrene knitra i telleverket.
Da Limingen tok slutt måtte vi bare fortsette i godværet, og veien gikk over mot Tunnsjø senter som ligger i dalen sør-øst for Tunnsjøen. Opp fra Limingen fikk vi turens bratteste kneik, men feller gjorde susen og vi følte oss som fluer på en glassrute - men ingen har vel sett fluer med slike velfylte pulker.
Idag hadde vi bestemt oss for å prøve teltet, og teltplass ble valgt i lia ned mor Tunnsjø senter. Dagens høydepunkt var leirslaging i kveldssol med bålbrenning, en øl, grillpølse og alt tilbehør - det vil si røyken til Ole.
Endelig skal soveposen få prøvd seg, den har vært en god følgesvenn på hele turen, men den har liksom blitt skyvd litt til side når ei gjennomfyra hytte er soveplassen - men i natt skal den få vise hva den er god for. Primusen funka som oppvarming i teltet og det ble riktig koselig når Real turmat ble servert i vår lille restaurant. Vel forsynt med god mat og drikke, og en fantastisk turdag i kroppen, sovner vi som noen forvokste unger dypt nede i de gode posene.
Dagen har bragt oss 32 km nærmere målet, den siste km kom vi ikke stort nærmere, for den gikk jo rett opp!
lørdag 14. april 2012
Dag 28 - 13. April
Dagen i dag skal bli din beste dag, sier Erik Bye, og idag tror jeg jammen er dagen. Våknet til et fantastisk "påskevær" uten en sky på himmelen og der sola virkelig varmer. For første gang kan vi ta en morraskaffe ute.
Vi forlater Viermahytta og gir oss i kast med Store Namsvatnet. Dette er et regulert vann som har ganske stor reguleringshøyde, så vi må ta en stor runde for å unngå Storelva som renner åpen og stri forbi hytta. Utover sjøen var det bare å myse mot sola, og anorakken ble for første gang kastet ganske tidlig. Idag brukte vi klister for første gang, og isklisteret satt som støpt imot snøen. Endelig er kornsnøen her med godt hold og god glid for både pulk og ski.
Vel over Namsvatnet, etter 12 - 13 km tok vi en rast på Røyrvik Fjellstyres sanitæranlegg, der veien ender oppe ved vatnet. Her traff vi enda en Norge på langs turist, Ida fra Tønsberg som faktisk gikk turen alene - ganske imponerende. Pulken hennes imponerte med vekta, hun har tross alt ingen å dele vekta med. Hun hadde ødelagt ski og hadde vært på sportsbutikk i Namsskogan og fått utlevert ny, og deretter overnattet på gjestegården i Røyrvik, og nå kom hun gående fra Røyrvik sentrum. Som de noble herrer vi er, smurte vi skiene hennes og ga gode råd om løypevalg og overnattingsmuligheter nordover.
Vi fikk også besøk av Einar Namsvatn som bor like ved, og han ga oss gode råd for skituren videre mot Røyrvik. Den turen gikk litt opp og ned og med hele 4 veikryssing ble det mye av og på med pulk, men i 6-tida var vi nede på ICA butikken i Røyrvik sentrum. Her fikk vi handla noen godsaker for turen nedover, selv om vi jo nettopp har vært på "bua" i Hattfjelldal.
Det er en kilometer grus og asfalt mellom butikk og overnatting - men tror du ikke at omtrent første bil stopper og spør om han ikke skal hente tilhenger så vi får frakta pulkene. Røyrvik er en kommune med drøyt 450 innbyggere, og alle vi har truffet hittil har vært særdeles hjelpsomme! Vi har allerede møtt en betydelig fraksjon av kommunens innbyggeres. Dagens etappe ble på 3 mil i lettgått terreng og strålende vær, og vi gikk hele dagen uten jakke og lue.
Vi forlater Viermahytta og gir oss i kast med Store Namsvatnet. Dette er et regulert vann som har ganske stor reguleringshøyde, så vi må ta en stor runde for å unngå Storelva som renner åpen og stri forbi hytta. Utover sjøen var det bare å myse mot sola, og anorakken ble for første gang kastet ganske tidlig. Idag brukte vi klister for første gang, og isklisteret satt som støpt imot snøen. Endelig er kornsnøen her med godt hold og god glid for både pulk og ski.
Vel over Namsvatnet, etter 12 - 13 km tok vi en rast på Røyrvik Fjellstyres sanitæranlegg, der veien ender oppe ved vatnet. Her traff vi enda en Norge på langs turist, Ida fra Tønsberg som faktisk gikk turen alene - ganske imponerende. Pulken hennes imponerte med vekta, hun har tross alt ingen å dele vekta med. Hun hadde ødelagt ski og hadde vært på sportsbutikk i Namsskogan og fått utlevert ny, og deretter overnattet på gjestegården i Røyrvik, og nå kom hun gående fra Røyrvik sentrum. Som de noble herrer vi er, smurte vi skiene hennes og ga gode råd om løypevalg og overnattingsmuligheter nordover.
Vi fikk også besøk av Einar Namsvatn som bor like ved, og han ga oss gode råd for skituren videre mot Røyrvik. Den turen gikk litt opp og ned og med hele 4 veikryssing ble det mye av og på med pulk, men i 6-tida var vi nede på ICA butikken i Røyrvik sentrum. Her fikk vi handla noen godsaker for turen nedover, selv om vi jo nettopp har vært på "bua" i Hattfjelldal.
Det er en kilometer grus og asfalt mellom butikk og overnatting - men tror du ikke at omtrent første bil stopper og spør om han ikke skal hente tilhenger så vi får frakta pulkene. Røyrvik er en kommune med drøyt 450 innbyggere, og alle vi har truffet hittil har vært særdeles hjelpsomme! Vi har allerede møtt en betydelig fraksjon av kommunens innbyggeres. Dagens etappe ble på 3 mil i lettgått terreng og strålende vær, og vi gikk hele dagen uten jakke og lue.
fredag 13. april 2012
Dag 27 - 12. April
Skyene dekker dessverre de høyeste toppene i Børgefjell når vi tørner ut fra Tiplingen klokka åtte, men - HURRA, skaren er endelig kommet og det betyr skikkelig pulkføre. Endelig skal vi føle det motsatte av sandpapirsnøen i Rana! Vi er ivrige som fuggelhunder på å gå tvers gjennom Børgefjell nasjonalpark idag. Dette er en av landets eldste parker, etablert i 1963.
Alt av gamle spor ble visket ut av kulingen i går, men det er allerede flere små revespor der vi går. I fjor var det stort lemenår her, og overlevelsen har tydeligvis vært god. Fjellrypa begynner å bli skikkelig kåt i fjøra, og det rapes rundt stabber og steiner, joda det var liv i leiren - men fjellreven fikk vi desverre ikke se, men masse spor!
Kjukkelvatnet nådde vi allerede midt på dagen, og her var det vertskap som ba oss inn på kaffe. Reineier Aslak Jåma (hadde vært dreng hos Nils Tonny Brandsfjell for noen år siden) var ute og så til reinen og hadde overnattet i reingjeterhytta, som forøvrig er stengt for allmenheten. Det var godt å komme innomhus og spise nista of få påspandert nykokt kaffe.
Været ble bare enda bedre, og vi kunne ane konturene av Kvigtind som er den største toppen i Børgefjell (1699 moh). Det er lett og se at vi igjen er blandt Trønderske fjell, de er mer rund i kanten (omtrent som en gjennomsnitts Tydaling) enn den nordnorske tullskapen i Okstindene, Saltfjellet og Sulitjelma.
En stor begivenhet er det å skritte over fylkesgrense mellom Nordland og Nord-Trøndelag. Endelig ett nytt fylke etter at turen hittil har gått i Nordland og tilgrensende strøk i Sverige. At vi skiftet fylke syntes med en gang vi kom over fylkesgrensa, her kommer skogen for fullt og vi er kommet inn i Taigaens rike.
I natt overnatter vi i Viermahytta, ei hytte Rørvik Fjellstyre ha stående åpen i nordenden av Namsvatnet, og prisen er latterlig - 70 kroner. Takk til Visit Børgefjell og Røyrvik Fjellstyre. Turen idag gikk so sagt gjennom hele nasjonalparken og var på 36 km, og idag gikk det lekende lett!
Alt av gamle spor ble visket ut av kulingen i går, men det er allerede flere små revespor der vi går. I fjor var det stort lemenår her, og overlevelsen har tydeligvis vært god. Fjellrypa begynner å bli skikkelig kåt i fjøra, og det rapes rundt stabber og steiner, joda det var liv i leiren - men fjellreven fikk vi desverre ikke se, men masse spor!
Kjukkelvatnet nådde vi allerede midt på dagen, og her var det vertskap som ba oss inn på kaffe. Reineier Aslak Jåma (hadde vært dreng hos Nils Tonny Brandsfjell for noen år siden) var ute og så til reinen og hadde overnattet i reingjeterhytta, som forøvrig er stengt for allmenheten. Det var godt å komme innomhus og spise nista of få påspandert nykokt kaffe.
Været ble bare enda bedre, og vi kunne ane konturene av Kvigtind som er den største toppen i Børgefjell (1699 moh). Det er lett og se at vi igjen er blandt Trønderske fjell, de er mer rund i kanten (omtrent som en gjennomsnitts Tydaling) enn den nordnorske tullskapen i Okstindene, Saltfjellet og Sulitjelma.
En stor begivenhet er det å skritte over fylkesgrense mellom Nordland og Nord-Trøndelag. Endelig ett nytt fylke etter at turen hittil har gått i Nordland og tilgrensende strøk i Sverige. At vi skiftet fylke syntes med en gang vi kom over fylkesgrensa, her kommer skogen for fullt og vi er kommet inn i Taigaens rike.
I natt overnatter vi i Viermahytta, ei hytte Rørvik Fjellstyre ha stående åpen i nordenden av Namsvatnet, og prisen er latterlig - 70 kroner. Takk til Visit Børgefjell og Røyrvik Fjellstyre. Turen idag gikk so sagt gjennom hele nasjonalparken og var på 36 km, og idag gikk det lekende lett!
Dag 26 - 11. April
Ute blåste det kraftig og idet jeg sjekket uret, som viste 06:30, kom det fra Ole i det andre rommet at vi drøyern noe på grunn av vinden. Det fristet absolutt ikke å ut i dette været,så jeg var selvsagt helt enig. Det er jo ikke sikkert at vinden løyet, og hvis den økte ytterligere ville det bli skikkelig utrivelig.
Kastet innpå en kubbe til i ovnen og la meg på andre sida, og våknet ikke før ved 9-tida. Da var ovnen selvsagt sloknet og det var veldig godt nede i soveposen. Ok - da ble det hviledag idag, ikke telt, helt i orden for meg! Men vent, 11. April - Ole har jo bursdag idag - ser ikke en dag eldre ut enn 58(!), jammen bra jeg stekte egg og bacon til ham i morges. Bursdagskaka spiste vi visst for 14 dager siden!
Det blei en skikkelig rolig bursdagsfeiring med mye radio ytring på vår eminente sak, innkjøpt fra Biltema for 55 blanke kroner. Røyskatten i vedbua var med på feiringa ei lita stund i sin skinnende hvite drakt med sort haletipp. Dette var den eneste som stilte velkledde i dag.
Det står en liten enseters nedenfor hytta, og før denne benyttes minner vi om den tredje fjellregelen - meld fra hvor du går! Dette gjelder spesielt for småvokste personer, for rumpene til Statsskog har betydelig større diameter enn "Nordic norm".
Vi har i hele dag gløttet mot Kvigtind på 1699 moh som kroner Børgefjell nasjonalpark, men kviga har vært nokså sky av seg i dag, stort sett borte i skylaget. Av nyttige ting kan vi ikke melde stort - en praktfull, klokke og sorgløs dag.
Kastet innpå en kubbe til i ovnen og la meg på andre sida, og våknet ikke før ved 9-tida. Da var ovnen selvsagt sloknet og det var veldig godt nede i soveposen. Ok - da ble det hviledag idag, ikke telt, helt i orden for meg! Men vent, 11. April - Ole har jo bursdag idag - ser ikke en dag eldre ut enn 58(!), jammen bra jeg stekte egg og bacon til ham i morges. Bursdagskaka spiste vi visst for 14 dager siden!
Det blei en skikkelig rolig bursdagsfeiring med mye radio ytring på vår eminente sak, innkjøpt fra Biltema for 55 blanke kroner. Røyskatten i vedbua var med på feiringa ei lita stund i sin skinnende hvite drakt med sort haletipp. Dette var den eneste som stilte velkledde i dag.
Det står en liten enseters nedenfor hytta, og før denne benyttes minner vi om den tredje fjellregelen - meld fra hvor du går! Dette gjelder spesielt for småvokste personer, for rumpene til Statsskog har betydelig større diameter enn "Nordic norm".
Vi har i hele dag gløttet mot Kvigtind på 1699 moh som kroner Børgefjell nasjonalpark, men kviga har vært nokså sky av seg i dag, stort sett borte i skylaget. Av nyttige ting kan vi ikke melde stort - en praktfull, klokke og sorgløs dag.
Dag 25 - 10. April
Det ble sent i går, det var svært hyggelig med besøk fra "sivilisasjonen". Butikken åpnet ikke før 10 så det gjorde ikke noe om vi lå "attpå" litt idag.
Hattfjelldal er et uttall av dalfører og små og store vatn, så å finne ei fornuftig rute ut av dalen er ikke direkte enkelt, derfor ble vi enige med Ingar, som kjører bil, å jukse litt idag. Etter å ha ordnet med nye forsyninger, vært innom Statskog kontoret og leid hytte ved Tiplingen, sendt hjem en god del illeluktende manufaktur, og pakket om pulkene, kjørte vi bil i noen mil innover Susendalen.
I nærhetn av Harvassstua startet vi på nytt foran pulkene, og fikk et lite sjokk etter 30 meter, der var det ei diger treg, fonn igjen - det kunne ikke være sant at vi skulle få et nysnøhelvete igjen? Heldigvis var det falsk alarm, det var et daggammelt scooterspor innover og pulkene gled faktisk veldig lett i den småkramme snøen.
Etter ca 3 km skjedde det noe med snøen, den ble plutselig mye krammere, og etter et par omsmøringer var det fellene som ble løsningen. Etter et par timer kom vi ned på Østre Tiplingen, skremte opp en god del rype når vi fortsatte langs elva opp til Vestre Tiplingen der Statskog hytta ligger. Hytta var et hyggelig husvære med 2 rom og vedbu i tilknyning.
Været på kvelden var ikke det beste, det hadde begynt å blåse en del og vi undres litt for neste dag, kanskje må vi for første gang ut i telt i morgen. Dagens etappe ble på hele 65 km, men altså drøyt 2 mil på ski - juks (?) vel, for oss er selve turen det store målet, og derfor spiller det faktisk ingen rolle!
Hattfjelldal er et uttall av dalfører og små og store vatn, så å finne ei fornuftig rute ut av dalen er ikke direkte enkelt, derfor ble vi enige med Ingar, som kjører bil, å jukse litt idag. Etter å ha ordnet med nye forsyninger, vært innom Statskog kontoret og leid hytte ved Tiplingen, sendt hjem en god del illeluktende manufaktur, og pakket om pulkene, kjørte vi bil i noen mil innover Susendalen.
I nærhetn av Harvassstua startet vi på nytt foran pulkene, og fikk et lite sjokk etter 30 meter, der var det ei diger treg, fonn igjen - det kunne ikke være sant at vi skulle få et nysnøhelvete igjen? Heldigvis var det falsk alarm, det var et daggammelt scooterspor innover og pulkene gled faktisk veldig lett i den småkramme snøen.
Etter ca 3 km skjedde det noe med snøen, den ble plutselig mye krammere, og etter et par omsmøringer var det fellene som ble løsningen. Etter et par timer kom vi ned på Østre Tiplingen, skremte opp en god del rype når vi fortsatte langs elva opp til Vestre Tiplingen der Statskog hytta ligger. Hytta var et hyggelig husvære med 2 rom og vedbu i tilknyning.
Været på kvelden var ikke det beste, det hadde begynt å blåse en del og vi undres litt for neste dag, kanskje må vi for første gang ut i telt i morgen. Dagens etappe ble på hele 65 km, men altså drøyt 2 mil på ski - juks (?) vel, for oss er selve turen det store målet, og derfor spiller det faktisk ingen rolle!
Dag 24 - 9. April
Godværet begynner å bli en vane og nesa til GP har fått ett tydelig skjær av trønderrødt. Vi forsover oss grundig i gode senger, men for oss er turen målet - og vi er tro mot hovedprinsippet - intet stress!
Å våkne på Sæterstad gård, spise havregrøten vår og ellers de vanlig morrasrutinene - men i dag er alt så fullstendig endra. Toseteren er erstattet av en porselenstrone og i det ihullet som vanligvis ikke lukter spesielt godt er det klart brønnvann- merkelig.
Godt utpå formiddagen får Røssvatnets endeløse isflate besøk at to små prikker som i godt driv fortsetter mot Hattfjelldal sentrum - idag får vi besøk av vår(merkelig hvordan vi blir vant med å dele) kjære Kari, som sammen med Brit Uni og Ingar tar turen slik at vi får anledning til å fornye det innerste laget av garderoben. Det skal bli koselig og møte dem!
I starten "surfer" vi nedover Røsvatnet i god medvind, som i løpet av noen timer blir god motvind, men likevel går turen strykende på godt føre. På ettermiddagen kan vi forlate Røssvatnet etter ca 3 mil og vi planlegger å følge scooterløypa til Hattfjelldal. GP går stadig fortere- og på veg ned mot Hattfjelldal er han umulig å stagge- kan det ha noe med at Kari er kommet til bygda? Iallefall har avstanden mellom de to deltakerne aldri vært større enn på slutten av Røsvatnet.
Scootersporet mot sentrum var suverent å gå etter, og vi møtte til og med tråkkemaskina som planerte scootertraseen. Vi begynte å bli møre etter å ha passert 3 mil idag, og så viste det seg at scootertraseen sannsynligvis gikk innom hver eneste hytte rundt sentrum av kommunen. Etterhvert begynte det å bli langt, og GPSen sa at vi ikke kom nærmere dagens mål, gikk vi i ring rundt sentrum eller? Vi fikk etterhvert sett mye til den flotte fjelltoppen Hatten.
I åttetida gikk det endelig av en trasé i riktig retning og da gikk det fort nedover lia mot sentrum. Våre "handlere" var allerede kommet og på kvelden ble det pizza og noe ekstra godt i koppen og overnatting på hotellet i Hatfjelldal. Etter drøye 4 mil, hvorav nesten 3 på Røsvatnet, var det deilig med besøk og pleie fra familie og venner!
Å våkne på Sæterstad gård, spise havregrøten vår og ellers de vanlig morrasrutinene - men i dag er alt så fullstendig endra. Toseteren er erstattet av en porselenstrone og i det ihullet som vanligvis ikke lukter spesielt godt er det klart brønnvann- merkelig.
Godt utpå formiddagen får Røssvatnets endeløse isflate besøk at to små prikker som i godt driv fortsetter mot Hattfjelldal sentrum - idag får vi besøk av vår(merkelig hvordan vi blir vant med å dele) kjære Kari, som sammen med Brit Uni og Ingar tar turen slik at vi får anledning til å fornye det innerste laget av garderoben. Det skal bli koselig og møte dem!
I starten "surfer" vi nedover Røsvatnet i god medvind, som i løpet av noen timer blir god motvind, men likevel går turen strykende på godt føre. På ettermiddagen kan vi forlate Røssvatnet etter ca 3 mil og vi planlegger å følge scooterløypa til Hattfjelldal. GP går stadig fortere- og på veg ned mot Hattfjelldal er han umulig å stagge- kan det ha noe med at Kari er kommet til bygda? Iallefall har avstanden mellom de to deltakerne aldri vært større enn på slutten av Røsvatnet.
Scootersporet mot sentrum var suverent å gå etter, og vi møtte til og med tråkkemaskina som planerte scootertraseen. Vi begynte å bli møre etter å ha passert 3 mil idag, og så viste det seg at scootertraseen sannsynligvis gikk innom hver eneste hytte rundt sentrum av kommunen. Etterhvert begynte det å bli langt, og GPSen sa at vi ikke kom nærmere dagens mål, gikk vi i ring rundt sentrum eller? Vi fikk etterhvert sett mye til den flotte fjelltoppen Hatten.
I åttetida gikk det endelig av en trasé i riktig retning og da gikk det fort nedover lia mot sentrum. Våre "handlere" var allerede kommet og på kvelden ble det pizza og noe ekstra godt i koppen og overnatting på hotellet i Hatfjelldal. Etter drøye 4 mil, hvorav nesten 3 på Røsvatnet, var det deilig med besøk og pleie fra familie og venner!
Dag 23 - 8. April
Endelig - vi slår opp øynene om morgenen og ser ei stor gul sol mot blå himmel. Vi kan beundre Okstindene høyt over oss. Oksskolten er Nord-Norges høyeste fjell med sine 1916 moh, og kroner tinderekka!
Etter morrasgrauten er videre på dagsprogrammet og starte med labbing i dypsnø sørover mot Røssvatnet - Norges nest største innsjø. Dypsnøen har ikke satt seg, så den første kilometeren går sakte, men der, ute på Gressvatnet ser jeg et spor som går mot Spetfjelldalen og Røsvatnet, det var ikke der når vi gikk igår! Kunne det være ett scooterspor som går i samme retning som vi skal? - hvilken lykke! Joda, visst var det spor i vår retning og turen gjennom Spetfjelldalen gikk i en fei, med noen spektakulære Glimt av de høyeste Okstindnutene innimellom.
Det ble en gnistrende nedkjøring og pulkene holdt en viss fart nedover og Røssvatnets bredd nås allerede i 14 tida da vi kom ned ved Steikvasselv i Hemnes kommune. Vi har forresten gått gjennom kun 4 norske kommuner etter vi krysset grensen ved Sulitjelma, og det er Fauske, Saltdal, Rana og Hemnes. Etter en god rast i sola gir vi oss storvatnet i kast, men etter 2 km måtte Ole i strafferunden, en litt slurvete pakking ved avgang etter rasten resulterte i at en av vottene "hoppet av" pulken. Med vår spartanske utrustning har vi ikke råd til denslags sløsing, så Ole måtte tilbake- men uten pulk er 4 km unnagjort i en fei og han henger snart bak meg igjen.
Hattfjelldal kommune har fiskeløyper for snøscootere på Røssvatnet- og hvis noen tror at vi er glad i brøyting tar de feil.
Dagen går mot kveld når vi svinger inn på Sæterstad gård ved Varntresk - midt på Røssvatnet. Der trakterte Siri og Knut oss med killingkjøtt- noe som smakte fortreffelig og som ga gode krefter til skimotoren. Etter fire mil med pulk, drømmer vi søtt om tropiske palmeøyer uten snø og glepptak. Du verden hvor godt det vår å komme gjennom fokk- og dypsnøkommunene Rana og Hemnes. De må ha brukt opp mye av årets brøytebudsjett de siste ukene.
Selv synes vi også at brøytebudsjettet er oppgjort etter å ha brøyta fint skispor gjennom en stor del av Nordland fylke.
Etter morrasgrauten er videre på dagsprogrammet og starte med labbing i dypsnø sørover mot Røssvatnet - Norges nest største innsjø. Dypsnøen har ikke satt seg, så den første kilometeren går sakte, men der, ute på Gressvatnet ser jeg et spor som går mot Spetfjelldalen og Røsvatnet, det var ikke der når vi gikk igår! Kunne det være ett scooterspor som går i samme retning som vi skal? - hvilken lykke! Joda, visst var det spor i vår retning og turen gjennom Spetfjelldalen gikk i en fei, med noen spektakulære Glimt av de høyeste Okstindnutene innimellom.
Det ble en gnistrende nedkjøring og pulkene holdt en viss fart nedover og Røssvatnets bredd nås allerede i 14 tida da vi kom ned ved Steikvasselv i Hemnes kommune. Vi har forresten gått gjennom kun 4 norske kommuner etter vi krysset grensen ved Sulitjelma, og det er Fauske, Saltdal, Rana og Hemnes. Etter en god rast i sola gir vi oss storvatnet i kast, men etter 2 km måtte Ole i strafferunden, en litt slurvete pakking ved avgang etter rasten resulterte i at en av vottene "hoppet av" pulken. Med vår spartanske utrustning har vi ikke råd til denslags sløsing, så Ole måtte tilbake- men uten pulk er 4 km unnagjort i en fei og han henger snart bak meg igjen.
Hattfjelldal kommune har fiskeløyper for snøscootere på Røssvatnet- og hvis noen tror at vi er glad i brøyting tar de feil.
Dagen går mot kveld når vi svinger inn på Sæterstad gård ved Varntresk - midt på Røssvatnet. Der trakterte Siri og Knut oss med killingkjøtt- noe som smakte fortreffelig og som ga gode krefter til skimotoren. Etter fire mil med pulk, drømmer vi søtt om tropiske palmeøyer uten snø og glepptak. Du verden hvor godt det vår å komme gjennom fokk- og dypsnøkommunene Rana og Hemnes. De må ha brukt opp mye av årets brøytebudsjett de siste ukene.
Selv synes vi også at brøytebudsjettet er oppgjort etter å ha brøyta fint skispor gjennom en stor del av Nordland fylke.
tirsdag 10. april 2012
Dag 22 - 7. April
Etter gårsdagens strabaser på slutten av dagen så vi det som urealistisk å starte i vei i dypsnøen mot Røsvatnet. Derfor ble det bestemt at vi venter til snøen har satt seg før vi legger ut på den videre ferden - en hviledag er og blir et høydepunkt på en slik tur.
Hviledagen ble også denne dagenbrukt til å brøyte spor til neste dag, og det ble en ganske lang tur i finvaret innover Spetfjelldalen på baksiden av Okstindane - hvilket fantastisk fjellområde! Vi fant etterhvert konturene av sporene til NLP-jentene som kom for 2 dager siden og noen km senere fant vi sporet etter NLP-guttene som kom igår. Da var neste dag reddet!
Tilbake på hytta ble det en rolig kveld med spaghetti og pølser til middag - lurer på når Sulis-maten til Ole tar slutt? Gressvasshytta var et hyggelig bekjentskap, stor hytte til en fantastisk hyggelig pris - Kr. 100,- for ei overnatting er prisen i Hemnes turistforening er til å leve med for alle.
Hviledagen ble også denne dagenbrukt til å brøyte spor til neste dag, og det ble en ganske lang tur i finvaret innover Spetfjelldalen på baksiden av Okstindane - hvilket fantastisk fjellområde! Vi fant etterhvert konturene av sporene til NLP-jentene som kom for 2 dager siden og noen km senere fant vi sporet etter NLP-guttene som kom igår. Da var neste dag reddet!
Tilbake på hytta ble det en rolig kveld med spaghetti og pølser til middag - lurer på når Sulis-maten til Ole tar slutt? Gressvasshytta var et hyggelig bekjentskap, stor hytte til en fantastisk hyggelig pris - Kr. 100,- for ei overnatting er prisen i Hemnes turistforening er til å leve med for alle.
Dag 21 - 6. April
Ute satt rypa i trærne og det snødde naturligvis fortsatt når vi stod opp litt sent idag. Jeg er en som er glad i snø og minusgrader, men med dette prosjektet som inkluderer å trekke pulk, er jeg ikke videre begeistret - når skal snøen gi seg? Dagens etappe går fra Kåtaviken til Gressvasshytta og foregår mye på store innsjøer.
Vi begynner på svensk side av Øver-Uman og har god tilgang på ferske snøscooterspor - så vel ca. 200.000 scootere ute på sjøen i går kveld. Passkontrollen inn til Norge var enkel og grei og for en gangs skyld går kilometerne unna. Litt høyde opp til Gressvatnet, og som sendt fra himmelen kom det en svenskfinn i full fart mot oss fra ute på Gressvatnet. Han stanset slik at vi fikk takket ham for innsatsen med å lage spor, han hadde skjønt at vi var turister på vei over vatnet så han tok en ekstra runde for oss - meget nobelt tenkt, spør du meg!
Midt utpå vatnet slo realitetene imot oss igjenmen, og her møter vi dypsnøen igjen. Det har ramla ned mye av en meter nysnø den siste uka og pulken fungerer som ett skikkelig snøanker. Timene er det eneste som rusler raskt innover Gressvatnet og snøbygene går tett. Vi håper på opphold så vi kan få nyte utsikten til Okstindene - en av turens høydepunkt.
Dagens høydepunkt kommer på kvelden - hytta ligger klart plassert på GPS-en vår, men da vi står midt på veipunktet er vi omgitt av snø - fint for snøhule, men nå kunne vi tenkt oss noe som vi kan tørke oss på. Vi er nok ikke de eneste som leter etter hytta her - det er gamle skispor her på kryss og tvers. Etter nærmere 3 kvarter ser vi i ett opphold i snøbygene toppen av ei pipe og når vi kommer over brinken så finner vi også Gressvasshytta - 600 m feil plassert på GPS kartet er dog ikke helt bra!
Hytta er god og varm og befolka av to sett av ungdommer på vei langs Norge. To jenter og to gutter har separate team på tur, men møttes tilfeldig på Gressvasshytta. Det var mye felles klage over forholdene rundt matbordet. Idag unnagjorde vi 20 km med 90 prosent over sjøer, ganske lett i starten, men de siste 6 km var betenkelig tunge!
Vi begynner på svensk side av Øver-Uman og har god tilgang på ferske snøscooterspor - så vel ca. 200.000 scootere ute på sjøen i går kveld. Passkontrollen inn til Norge var enkel og grei og for en gangs skyld går kilometerne unna. Litt høyde opp til Gressvatnet, og som sendt fra himmelen kom det en svenskfinn i full fart mot oss fra ute på Gressvatnet. Han stanset slik at vi fikk takket ham for innsatsen med å lage spor, han hadde skjønt at vi var turister på vei over vatnet så han tok en ekstra runde for oss - meget nobelt tenkt, spør du meg!
Midt utpå vatnet slo realitetene imot oss igjenmen, og her møter vi dypsnøen igjen. Det har ramla ned mye av en meter nysnø den siste uka og pulken fungerer som ett skikkelig snøanker. Timene er det eneste som rusler raskt innover Gressvatnet og snøbygene går tett. Vi håper på opphold så vi kan få nyte utsikten til Okstindene - en av turens høydepunkt.
Dagens høydepunkt kommer på kvelden - hytta ligger klart plassert på GPS-en vår, men da vi står midt på veipunktet er vi omgitt av snø - fint for snøhule, men nå kunne vi tenkt oss noe som vi kan tørke oss på. Vi er nok ikke de eneste som leter etter hytta her - det er gamle skispor her på kryss og tvers. Etter nærmere 3 kvarter ser vi i ett opphold i snøbygene toppen av ei pipe og når vi kommer over brinken så finner vi også Gressvasshytta - 600 m feil plassert på GPS kartet er dog ikke helt bra!
Hytta er god og varm og befolka av to sett av ungdommer på vei langs Norge. To jenter og to gutter har separate team på tur, men møttes tilfeldig på Gressvasshytta. Det var mye felles klage over forholdene rundt matbordet. Idag unnagjorde vi 20 km med 90 prosent over sjøer, ganske lett i starten, men de siste 6 km var betenkelig tunge!
fredag 6. april 2012
Dag 20 - 5. April
Håpet om bedre værforhold og bedre skiføre ble knust ved første øyekast ut vinduet fra soverommet. Samme evindelige snøværet i dag igjen, og når planen er å nå Gressvasshytta idag, en strekning på 3 og ei halv mil, er det klart man får bange anelser. Vi skulle gå strakeste veien og det innebar at vi krysset innom Kåtaviken i nærheten av Umbukta, tror ikke de er spesielt kåte av seg her (det la iallefall ikke vi merke til), men det kommer nok av det samene kaller en kåte, eller lavo.
Havregrøten smakte godt og virket raskt, så toseteren utenfor hytta trenger en handy man. Heldigvis hadde vi også idag selskap av Anita og Tanja som er noen drevne brøytere fra Rana. Det er kanskje sterk seleksjon for brøytegener i denne delen av Norge, og de som mangler disse genene blir stående i ei skavl uten å få avkom- naturlig seleksjon.
Med den siste nysnøen som la seg oppå nysnøen fra i går og fra i forgårs og .... så gikk pulken ikke lenger oppå snøen når vi kom til plasser med litt ly. Der lå nysnøen nå så dyp at pulkene dykket.
Fra Kvitsteindalstunet gikk ferden over Litj Uman, som går over på svensk side, etter at vi hadde krysset den gikk vi turens tyngste kilometer- ikke så bratt oppover, men duverden for en praktfull nysnedybde nesten opp til kneet, og med såpass frisk vind at sporet bare sto ett minutt før det var helt borte.
Det var ett bask å nå toppen av det siste passet og bare noen hundre meter fra toppen ble ei av brøytedamene dårlig og klarte ikke å gå lenger. Vinden var frisknet på og oppe på 800 moh var intet blivende sted, så jeg og Ole brøytet vei tilbake ned til ei hytte ved Lill-Uman hvor hun fikk hjelp med scooterskyss over passet og ned til Kåtavika.
Vi hadde nå gått 3 km tilbake så vi benyttet også anledningen og slengte oss med scootertransporten over passet. Takk til Per Møllersen og kompani som fraktet oss ned til Kåtaviken, hvor en container var innreda til butikk med diverse svenske godsaker. i kveld var det biff og pripps blå etter en hard dags innsats på 14 km. Takk for brøytehjelpa- forholdene vi hadde er forbeholdt pulktrekkerens mørkeste drømmer.
Havregrøten smakte godt og virket raskt, så toseteren utenfor hytta trenger en handy man. Heldigvis hadde vi også idag selskap av Anita og Tanja som er noen drevne brøytere fra Rana. Det er kanskje sterk seleksjon for brøytegener i denne delen av Norge, og de som mangler disse genene blir stående i ei skavl uten å få avkom- naturlig seleksjon.
Med den siste nysnøen som la seg oppå nysnøen fra i går og fra i forgårs og .... så gikk pulken ikke lenger oppå snøen når vi kom til plasser med litt ly. Der lå nysnøen nå så dyp at pulkene dykket.
Fra Kvitsteindalstunet gikk ferden over Litj Uman, som går over på svensk side, etter at vi hadde krysset den gikk vi turens tyngste kilometer- ikke så bratt oppover, men duverden for en praktfull nysnedybde nesten opp til kneet, og med såpass frisk vind at sporet bare sto ett minutt før det var helt borte.
Det var ett bask å nå toppen av det siste passet og bare noen hundre meter fra toppen ble ei av brøytedamene dårlig og klarte ikke å gå lenger. Vinden var frisknet på og oppe på 800 moh var intet blivende sted, så jeg og Ole brøytet vei tilbake ned til ei hytte ved Lill-Uman hvor hun fikk hjelp med scooterskyss over passet og ned til Kåtavika.
Vi hadde nå gått 3 km tilbake så vi benyttet også anledningen og slengte oss med scootertransporten over passet. Takk til Per Møllersen og kompani som fraktet oss ned til Kåtaviken, hvor en container var innreda til butikk med diverse svenske godsaker. i kveld var det biff og pripps blå etter en hard dags innsats på 14 km. Takk for brøytehjelpa- forholdene vi hadde er forbeholdt pulktrekkerens mørkeste drømmer.
Dag 19 - 4. April
Våknet litt sent idag og kjente at dette var en av dagene da man må ta i litt ekstra for å få motoren igang. Vanlige rutiner på morran med havregrøt og kaffe gir liksom ikke den store oppturen lenger, og jeg kom meg ikke ut før ved halv-ti tida. Da var hytta nesten tømt, bare to ungdommer fra Rana som studerte i Tr.heim var igjen, forøvrig veldig hyggelige gutter som bodde i området ved Charlottenlund / Stokkanhaugen.
Ole var ute et kavrters tid før meg og var kommet et godt stykke opp i lia når jeg startet, og også idag gikke de 2 damene, Tanja og Anita foran og brøytet spor for oss mot Kvitsteindalstunet. Starten på dagens etappe var brutal, rett opp 200 høydemeter på en drøy kilometer, men så slakket det heldigvis ut og jeg tok igjen Ole oppe på det første platået. Vi hadde håpet at gårsdagens løyper skulle kunne brukes, for Belgierne gikk med pulk, og det hadde passet oss veldig fint, men været var heller ikke på vår side igjen idag. Det snødde litt og det blåste en frisk bris fra nordvest.
Over platået gikk turen ned i en brei dal der vi tok en kjapp rast i en liten kåte som var avmerket på kartet. Været begynte å bli dårligere og vi måtte bare stå på for å komme opp bakkene til dagens høyeste fjellpass-passering. Det ble etterhvert ganske mye snø men vi kom oss opp før snøværet satte inn for fullt.
Innover dalen på toppen ble det mer og mer snø, men plutselig skinte sola, for så å være borte igjen i løpet av 2 minutter. Ca. 7 km før målet nådde vi Kvepsdalskoia som er ei rastebu i det værharde området like etter fjellpasset, og der var våre 2 brøytevenniner Tanja og Anita igjen. Vi bestemte oss for å gå sammen resten av etappen for nå nådde snøen midt oppå leggen når man gikk først. Vi byttet på å brøyte, noe som var helt avgjørende for at vi i det hele tatt kom fram, og vi kom ned til Kvitsteindalstunet ved halv-sju tida på kvelden.
Ole disket opp med ostesmørbrød, han hadde en 1-kilos hvitost båret med helt fra Sulis (!), og i tillegg ble det også idag en real turmat som middagsmat. Dagens etappe fra Virvasshytta til Kvitsteindalstunet var på 23,4 km tildels i dyp nysnø.
Ole var ute et kavrters tid før meg og var kommet et godt stykke opp i lia når jeg startet, og også idag gikke de 2 damene, Tanja og Anita foran og brøytet spor for oss mot Kvitsteindalstunet. Starten på dagens etappe var brutal, rett opp 200 høydemeter på en drøy kilometer, men så slakket det heldigvis ut og jeg tok igjen Ole oppe på det første platået. Vi hadde håpet at gårsdagens løyper skulle kunne brukes, for Belgierne gikk med pulk, og det hadde passet oss veldig fint, men været var heller ikke på vår side igjen idag. Det snødde litt og det blåste en frisk bris fra nordvest.
Over platået gikk turen ned i en brei dal der vi tok en kjapp rast i en liten kåte som var avmerket på kartet. Været begynte å bli dårligere og vi måtte bare stå på for å komme opp bakkene til dagens høyeste fjellpass-passering. Det ble etterhvert ganske mye snø men vi kom oss opp før snøværet satte inn for fullt.
Innover dalen på toppen ble det mer og mer snø, men plutselig skinte sola, for så å være borte igjen i løpet av 2 minutter. Ca. 7 km før målet nådde vi Kvepsdalskoia som er ei rastebu i det værharde området like etter fjellpasset, og der var våre 2 brøytevenniner Tanja og Anita igjen. Vi bestemte oss for å gå sammen resten av etappen for nå nådde snøen midt oppå leggen når man gikk først. Vi byttet på å brøyte, noe som var helt avgjørende for at vi i det hele tatt kom fram, og vi kom ned til Kvitsteindalstunet ved halv-sju tida på kvelden.
Ole disket opp med ostesmørbrød, han hadde en 1-kilos hvitost båret med helt fra Sulis (!), og i tillegg ble det også idag en real turmat som middagsmat. Dagens etappe fra Virvasshytta til Kvitsteindalstunet var på 23,4 km tildels i dyp nysnø.
torsdag 5. april 2012
Dag 18 - 3. April
Dagen idag så ut til å bli så fin som meldt, og vi langet i oss den siste pølsefrokosten som har vært med siden Sulis. Var ute i halv-ni tida, og det må vi si oss fornøyd med, krysset E6en og begynte på bakkene vi hadde laget spor i dagen før. Sporet fra dagen før viste seg som et sjakktrekk, det gikk lett oppover bakken til tross for 150 høydemeter på morgenkvisten.
Innover dalen på nordsiden av Andfjellet bar det mot sørøst den første mila. Idag fikk vi oppleve noe vi ikke hadde opplevd siden dag 5 på vei fra Ritsem, vi hadde et spor å følge! Det kom veldig godt med, endelig kunne vi nyte flatene uten slit - og for et vær. Det var sol fra skyfri himmel og ikke et vindpust på over 800 moh der vi gikk over noen virkelig flotte vidder, kun brutt av skisporet vi gikk i, og et og annet gaupespor faktisk - og selvsagt noen reinspor.
Midt inne på vidda tok vi igjen de som laget sporet for oss, det var to turistforeningsdamer fra Mo og Molde. De gikk foran og brøytet spor for oss innover til Virvasshytta som ligger ved Virvatnet, bare noen få km fra Sverige. Idag drøyde vi dagen litt for å utnytte været, og kom ned på hytta ved 6-tida om kvelden. Der var kun Asbjørn fra Kvænangen som var i ferd med å steike røye når jeg kom inn. Jeg vikk smake, og den ferske røya han hadde fisket på vatnet smeltet på tunga - utrolig godt.
Etter middag begynte Asbjørn å fortelle litt, idet han tok seg sin andre cognac - han tok kun 2 cognac hver kveld. Han var på Virvasshytta for 43 gang på rad(!), og var her første gang som 12-åring. Han brukte å være fra lørdag før palmesøndag til 1. påskedag, du snakker om ivrig isfisker! Asbjørn påstod forøvrig at Virvatnet var Nord-Norges beste røyevann, og jeg vil tro det ikke sier så lite?
I kveld ble det Real turmat på middagsbordet igjen, med litt subsidiert spagetti ved siden av. På kvelden røy det inn med Belgiere (!) - 5 stk. ungdommer som var på en ukes påsketur i Nordlandsfjellene, det må jeg si var veldig sprekt gjort, fordi treningsmulighetene deres bestod i å gå rundt på en ås i Belgia der det som regel var snø 3 dager i året.
Sent på kveld fikk vi besøk av Mikkel Rev som var rett utafor hyttevinduet, han hadde nok fått ferten av noe godis som var kastet ut. Takk for den fineste dagen på ski så langt (værmessig) på turen, og idag ble det 25,2 km på blå-ekstra føre!
Innover dalen på nordsiden av Andfjellet bar det mot sørøst den første mila. Idag fikk vi oppleve noe vi ikke hadde opplevd siden dag 5 på vei fra Ritsem, vi hadde et spor å følge! Det kom veldig godt med, endelig kunne vi nyte flatene uten slit - og for et vær. Det var sol fra skyfri himmel og ikke et vindpust på over 800 moh der vi gikk over noen virkelig flotte vidder, kun brutt av skisporet vi gikk i, og et og annet gaupespor faktisk - og selvsagt noen reinspor.
Midt inne på vidda tok vi igjen de som laget sporet for oss, det var to turistforeningsdamer fra Mo og Molde. De gikk foran og brøytet spor for oss innover til Virvasshytta som ligger ved Virvatnet, bare noen få km fra Sverige. Idag drøyde vi dagen litt for å utnytte været, og kom ned på hytta ved 6-tida om kvelden. Der var kun Asbjørn fra Kvænangen som var i ferd med å steike røye når jeg kom inn. Jeg vikk smake, og den ferske røya han hadde fisket på vatnet smeltet på tunga - utrolig godt.
Etter middag begynte Asbjørn å fortelle litt, idet han tok seg sin andre cognac - han tok kun 2 cognac hver kveld. Han var på Virvasshytta for 43 gang på rad(!), og var her første gang som 12-åring. Han brukte å være fra lørdag før palmesøndag til 1. påskedag, du snakker om ivrig isfisker! Asbjørn påstod forøvrig at Virvatnet var Nord-Norges beste røyevann, og jeg vil tro det ikke sier så lite?
I kveld ble det Real turmat på middagsbordet igjen, med litt subsidiert spagetti ved siden av. På kvelden røy det inn med Belgiere (!) - 5 stk. ungdommer som var på en ukes påsketur i Nordlandsfjellene, det må jeg si var veldig sprekt gjort, fordi treningsmulighetene deres bestod i å gå rundt på en ås i Belgia der det som regel var snø 3 dager i året.
Sent på kveld fikk vi besøk av Mikkel Rev som var rett utafor hyttevinduet, han hadde nok fått ferten av noe godis som var kastet ut. Takk for den fineste dagen på ski så langt (værmessig) på turen, og idag ble det 25,2 km på blå-ekstra føre!
mandag 2. april 2012
Dag 17 - 2. April
Dagen igår satte sine spor, og før vi tok kveld bestemte vi oss for en hviledag i morgen. Knær og armer satte stor pris på det, og vi tørnet ikke ut før ved halv-ti tida.
Været var fantastisk og burde kanskje vært brukt mer fornuftig enn å "coolen" på Bolnastua, dette må vel være den turistforeningashytte som ligger nærmest E6 - snaut 50 meter. Prismessig er iallefall dette ikke noe problem - turistforeningene i Nordland har et veldig hyggelig prisnivå med priser fra Kr. 100, - 150,- for overnatting, hvis du er DNT medlem. Det er godt under det halve av prisene i Trøndelag!
For å bruke dagen til noe fornuftig bestemte vi oss for å brøyte vei til pulkene opp de verste stigningene i starten på morgendagens etappe, og det ble en kjempefin tur innover fjella med et fantastisk vær og et mektig skue over fjellverdenen både på vestsiden og østsiden av E6. Turen ble faktisk en sju -åtte km før vi snudde - og uten den deilige klumpen av en fjellpulk i ryggen var turen gjort i en fei og uten pissepause. Håper det kommer godt til nytte i morgen når ferden går videre mot Virvasshyta nær Svenskegrensen.
Nede på hytta igjen ble cognacen som har fulgt oss siden starten knertet sammen med noen gode kopper kaffe. Ole har fått såpass draget på spaghettien at det ble samme rett idag også, det er visst det han er best på! Ett par kilo spaghetti varer jo til en middag eller to. Tidlig kveld idag og "laddar" for morgendagen - god natt!!
Været var fantastisk og burde kanskje vært brukt mer fornuftig enn å "coolen" på Bolnastua, dette må vel være den turistforeningashytte som ligger nærmest E6 - snaut 50 meter. Prismessig er iallefall dette ikke noe problem - turistforeningene i Nordland har et veldig hyggelig prisnivå med priser fra Kr. 100, - 150,- for overnatting, hvis du er DNT medlem. Det er godt under det halve av prisene i Trøndelag!
For å bruke dagen til noe fornuftig bestemte vi oss for å brøyte vei til pulkene opp de verste stigningene i starten på morgendagens etappe, og det ble en kjempefin tur innover fjella med et fantastisk vær og et mektig skue over fjellverdenen både på vestsiden og østsiden av E6. Turen ble faktisk en sju -åtte km før vi snudde - og uten den deilige klumpen av en fjellpulk i ryggen var turen gjort i en fei og uten pissepause. Håper det kommer godt til nytte i morgen når ferden går videre mot Virvasshyta nær Svenskegrensen.
Nede på hytta igjen ble cognacen som har fulgt oss siden starten knertet sammen med noen gode kopper kaffe. Ole har fått såpass draget på spaghettien at det ble samme rett idag også, det er visst det han er best på! Ett par kilo spaghetti varer jo til en middag eller to. Tidlig kveld idag og "laddar" for morgendagen - god natt!!
lørdag 31. mars 2012
Dag 15 - 31. Mars
Siste dag i Mars så ut til å bli en fin dag da vi var ute på vår sedvanelige morgentur for å tømme nattblæra. Det var som forventet, dagens melding var ganske oppløftende, men realitetene forandret seg. Vi hadde ikke før kommet ut fra toalettet før snøen igjen lavet ned og temperaturen var nede på ca minus 5. Dette så ikke helt bra ut, kald nysnø har ikke vært noen favoritt hittil på turen, og vi har hatt en del av det også! Ligner på å gå i mel.
Graddis fjellstue, som ikke lenger er noen fjellstue - de har kun noen campinghytter for utleie, var et hyggelig bekjentskap. Gamlingen på bruket var 85 år og han kjørte breddfulle scooterlass med material til hyttebyggere oppe i lia - sprek kar!
Klokka halv ti var vi igang med stigningen opp til Litj-fjellet, det ble tungt etter hvert både pga stigningen og så hadde vi fått denne sandpapirsnøen igjen da. Trodde på forhånd at kaldt føre var det beste for turen, men begynner å lure... Det hadde kommet ca. 10 cm med snø oppover i lia så vi skjønte tidlig at i dag ble det stopp på Lønsdal. Turen bortover dit er på drøyt 16 km og var ganske grei etter at vi kom over fjellet.
Gikk over Viskies sjøene og skulle kjøre de siste bakkene ned mot Lønsdal, da kom vi igjen borti de Nordlandske dalene! Her var det gaupterreng og daler og koller overalt. Idet vi diskuterte veivalg dukket det opp 2 gutter og de kunne lede oss til leia ned i dalbunnen. Hadde vi ikke møtt dem ville vi nok ha havnet et godt stykke ned i Saltdalen!
Når vi kom til Lønsdal og passerte hotellet, besemte vi oss for å skeie ut med hotellovernatting, Det ble dusj i kveld også, mat i resturanten, og værmelding på TV (!) - blir en stund til neste gang. Godt å slippe matlaging en kveld! Litt uvant med dobbeltseng - ny variant av soveredskap. To pulker står parkert utenfor inngangen til polarsirkelen høyfjellshotell.
Graddis fjellstue, som ikke lenger er noen fjellstue - de har kun noen campinghytter for utleie, var et hyggelig bekjentskap. Gamlingen på bruket var 85 år og han kjørte breddfulle scooterlass med material til hyttebyggere oppe i lia - sprek kar!
Klokka halv ti var vi igang med stigningen opp til Litj-fjellet, det ble tungt etter hvert både pga stigningen og så hadde vi fått denne sandpapirsnøen igjen da. Trodde på forhånd at kaldt føre var det beste for turen, men begynner å lure... Det hadde kommet ca. 10 cm med snø oppover i lia så vi skjønte tidlig at i dag ble det stopp på Lønsdal. Turen bortover dit er på drøyt 16 km og var ganske grei etter at vi kom over fjellet.
Gikk over Viskies sjøene og skulle kjøre de siste bakkene ned mot Lønsdal, da kom vi igjen borti de Nordlandske dalene! Her var det gaupterreng og daler og koller overalt. Idet vi diskuterte veivalg dukket det opp 2 gutter og de kunne lede oss til leia ned i dalbunnen. Hadde vi ikke møtt dem ville vi nok ha havnet et godt stykke ned i Saltdalen!
Når vi kom til Lønsdal og passerte hotellet, besemte vi oss for å skeie ut med hotellovernatting, Det ble dusj i kveld også, mat i resturanten, og værmelding på TV (!) - blir en stund til neste gang. Godt å slippe matlaging en kveld! Litt uvant med dobbeltseng - ny variant av soveredskap. To pulker står parkert utenfor inngangen til polarsirkelen høyfjellshotell.
fredag 30. mars 2012
Dag 14 - 30. Mars
Den koselige lille Argaladbua ble en umiddelabrt litt glad i. Her kom varmen fort til en på morran og hele atmosfæren med klestørk hengende ned fra taket i hytta, og kaffen brasende på primusen, det ga en utmerket start på dagen. Takk Ole fordi du har ei så lita blære at du må opp tidlig og kan kaste inn på ovnen og sørge for livgivende varme i hytta!
Ute snødde det lett, men det var et solgløtt å se gjennom snøfillene, så dettte tegnet bra. Og ikke minst, en kjapp gange til utedoen avslørte at det hadde skjedd noe med føret i natt - nå bar det oppå over alt! Ikke til å tro, og optimismen for dagens videre ferd var stor.
Det gikk i frisk fart nedover mot Trygvebu, og været ble etterhvert fantastisk bra - rene påskeværet. Passerte Trygvebu, som egentlig var gårsdagens mæl på under 2 timer, og kom ned til neste etappe på turen. For å krysse Junkerdalen må man høyt opp i terrenget nesten inne på svenskegrensa fordi Junkerdalen i lange strekninger er nærmest som en "Canyon". Vi la skia på pulken og tok beina fatt opp veien fra nede i dalen og gjorde unna det 200 høydemeterne vi hadde griuet oss til på 20 minutter. Det ble feiret med en lang rast i solskinnet før vi startet ferden over mot Graddis fjellstue som vi må passere for å komme over mot Saltfjellet.
Vel over det høyeste punktet vi litt for optimistisk og gikk litt for rett på målet, som sagt er ikke Junkerdalen den letteste å passere. Etter noe virring frem på noen kanter og litt prøving og feiling på å finne ei lei ned, fant vi ut at en telefon til Graddis fjellstue kanskej var det smarteste. Hun jeg snakket med der bekreftet at vi var noe på villstrå og at vi måtte høyere opp i dalen flr vi krysset over, nåvel det var altså på nytt bare å åpne kontoen for høydemeter og gi seg i kast oppover bakkene. Lurer egentlig på når vi kan får bruket alle høydemeterne vi har spart?
Ved 6 tiden var vi nede på fjellstua og fikk henvist en hytte for overnatting, men det beste var jo at her var det dusj! Andre dusj siden starten i Abisko for 14 dager siden var ikke å forakte, rett og slett deilig.
Dagen idag gikk altså fra Argaladbu til Graddis som er ca. 20 km. Vi ligger ca. 10 km etter ruta som sier at vi skulle vært på Lønsdal i kveld, men det syns vi faktisk er innafor det som kalles godkjent!
Ute snødde det lett, men det var et solgløtt å se gjennom snøfillene, så dettte tegnet bra. Og ikke minst, en kjapp gange til utedoen avslørte at det hadde skjedd noe med føret i natt - nå bar det oppå over alt! Ikke til å tro, og optimismen for dagens videre ferd var stor.
Det gikk i frisk fart nedover mot Trygvebu, og været ble etterhvert fantastisk bra - rene påskeværet. Passerte Trygvebu, som egentlig var gårsdagens mæl på under 2 timer, og kom ned til neste etappe på turen. For å krysse Junkerdalen må man høyt opp i terrenget nesten inne på svenskegrensa fordi Junkerdalen i lange strekninger er nærmest som en "Canyon". Vi la skia på pulken og tok beina fatt opp veien fra nede i dalen og gjorde unna det 200 høydemeterne vi hadde griuet oss til på 20 minutter. Det ble feiret med en lang rast i solskinnet før vi startet ferden over mot Graddis fjellstue som vi må passere for å komme over mot Saltfjellet.
Vel over det høyeste punktet vi litt for optimistisk og gikk litt for rett på målet, som sagt er ikke Junkerdalen den letteste å passere. Etter noe virring frem på noen kanter og litt prøving og feiling på å finne ei lei ned, fant vi ut at en telefon til Graddis fjellstue kanskej var det smarteste. Hun jeg snakket med der bekreftet at vi var noe på villstrå og at vi måtte høyere opp i dalen flr vi krysset over, nåvel det var altså på nytt bare å åpne kontoen for høydemeter og gi seg i kast oppover bakkene. Lurer egentlig på når vi kan får bruket alle høydemeterne vi har spart?
Ved 6 tiden var vi nede på fjellstua og fikk henvist en hytte for overnatting, men det beste var jo at her var det dusj! Andre dusj siden starten i Abisko for 14 dager siden var ikke å forakte, rett og slett deilig.
Dagen idag gikk altså fra Argaladbu til Graddis som er ca. 20 km. Vi ligger ca. 10 km etter ruta som sier at vi skulle vært på Lønsdal i kveld, men det syns vi faktisk er innafor det som kalles godkjent!
Abonner på:
Innlegg (Atom)