Turen går langs den gamle telefonlinja mellom fjellgårdene, og det trengs ikke førerhund for å følge den. Vi er i feriemodus og skiene som vi smurte om morgenen må smøres om igjen før avmarsj, og etter nok en kaffekopp kom vi avsted. Som vanlig i nord-trøndersk godvær. På tross av en måned på ski så svis svoren på nesa i godværet.
Tenker det har vært litt av noen turer mellom disse gårdene i gamle dager, mens turen går kjapt med glassfiberski og feller i oppoverbakkene. En liten stopp hadde vi imidlertid da Ole forsøkte å forsere ei smal snøbru på magen, eller det var vel pulken som ville ha Ole ned på magen og ga ham en skikkelig dytt. Sirkuset var ikke helt over, for maken til kaving og styr for å komme seg opp må man vel nesten innom Chaplin for å kunne sammenligne, fornøyelig form mrg som så på var det iallefall.
Ned til Gaundalen går det så rypene kakler, og så er vi på tunet hos Steinar Gaundal. En ganske spesiell fjellgård dette som absolutt kvalifiserer til "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", blandt annet er nesten det største bygget på gården en flyhangar! Steinar Gaundal har anlagt flyplass bak fjøset og takser gjennom bjørkeskogen og inn på tunet. Regner med at noen har spert øynene opp når de har møtt den ekvipasjen på landjorda på en slik plass.
Steinar har mange høner i fjøset, og vi får med oss egg til eggerøre og speilegg. Kjærkomne godbiter til de etterhvert evindelige havregryna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar