Siste dag i Mars så ut til å bli en fin dag da vi var ute på vår sedvanelige morgentur for å tømme nattblæra. Det var som forventet, dagens melding var ganske oppløftende, men realitetene forandret seg. Vi hadde ikke før kommet ut fra toalettet før snøen igjen lavet ned og temperaturen var nede på ca minus 5. Dette så ikke helt bra ut, kald nysnø har ikke vært noen favoritt hittil på turen, og vi har hatt en del av det også! Ligner på å gå i mel.
Graddis fjellstue, som ikke lenger er noen fjellstue - de har kun noen campinghytter for utleie, var et hyggelig bekjentskap. Gamlingen på bruket var 85 år og han kjørte breddfulle scooterlass med material til hyttebyggere oppe i lia - sprek kar!
Klokka halv ti var vi igang med stigningen opp til Litj-fjellet, det ble tungt etter hvert både pga stigningen og så hadde vi fått denne sandpapirsnøen igjen da. Trodde på forhånd at kaldt føre var det beste for turen, men begynner å lure... Det hadde kommet ca. 10 cm med snø oppover i lia så vi skjønte tidlig at i dag ble det stopp på Lønsdal. Turen bortover dit er på drøyt 16 km og var ganske grei etter at vi kom over fjellet.
Gikk over Viskies sjøene og skulle kjøre de siste bakkene ned mot Lønsdal, da kom vi igjen borti de Nordlandske dalene! Her var det gaupterreng og daler og koller overalt. Idet vi diskuterte veivalg dukket det opp 2 gutter og de kunne lede oss til leia ned i dalbunnen. Hadde vi ikke møtt dem ville vi nok ha havnet et godt stykke ned i Saltdalen!
Når vi kom til Lønsdal og passerte hotellet, besemte vi oss for å skeie ut med hotellovernatting, Det ble dusj i kveld også, mat i resturanten, og værmelding på TV (!) - blir en stund til neste gang. Godt å slippe matlaging en kveld! Litt uvant med dobbeltseng - ny variant av soveredskap. To pulker står parkert utenfor inngangen til polarsirkelen høyfjellshotell.
GP og Kari
Her er Kari og GP på en annen tur
lørdag 31. mars 2012
fredag 30. mars 2012
Dag 14 - 30. Mars
Den koselige lille Argaladbua ble en umiddelabrt litt glad i. Her kom varmen fort til en på morran og hele atmosfæren med klestørk hengende ned fra taket i hytta, og kaffen brasende på primusen, det ga en utmerket start på dagen. Takk Ole fordi du har ei så lita blære at du må opp tidlig og kan kaste inn på ovnen og sørge for livgivende varme i hytta!
Ute snødde det lett, men det var et solgløtt å se gjennom snøfillene, så dettte tegnet bra. Og ikke minst, en kjapp gange til utedoen avslørte at det hadde skjedd noe med føret i natt - nå bar det oppå over alt! Ikke til å tro, og optimismen for dagens videre ferd var stor.
Det gikk i frisk fart nedover mot Trygvebu, og været ble etterhvert fantastisk bra - rene påskeværet. Passerte Trygvebu, som egentlig var gårsdagens mæl på under 2 timer, og kom ned til neste etappe på turen. For å krysse Junkerdalen må man høyt opp i terrenget nesten inne på svenskegrensa fordi Junkerdalen i lange strekninger er nærmest som en "Canyon". Vi la skia på pulken og tok beina fatt opp veien fra nede i dalen og gjorde unna det 200 høydemeterne vi hadde griuet oss til på 20 minutter. Det ble feiret med en lang rast i solskinnet før vi startet ferden over mot Graddis fjellstue som vi må passere for å komme over mot Saltfjellet.
Vel over det høyeste punktet vi litt for optimistisk og gikk litt for rett på målet, som sagt er ikke Junkerdalen den letteste å passere. Etter noe virring frem på noen kanter og litt prøving og feiling på å finne ei lei ned, fant vi ut at en telefon til Graddis fjellstue kanskej var det smarteste. Hun jeg snakket med der bekreftet at vi var noe på villstrå og at vi måtte høyere opp i dalen flr vi krysset over, nåvel det var altså på nytt bare å åpne kontoen for høydemeter og gi seg i kast oppover bakkene. Lurer egentlig på når vi kan får bruket alle høydemeterne vi har spart?
Ved 6 tiden var vi nede på fjellstua og fikk henvist en hytte for overnatting, men det beste var jo at her var det dusj! Andre dusj siden starten i Abisko for 14 dager siden var ikke å forakte, rett og slett deilig.
Dagen idag gikk altså fra Argaladbu til Graddis som er ca. 20 km. Vi ligger ca. 10 km etter ruta som sier at vi skulle vært på Lønsdal i kveld, men det syns vi faktisk er innafor det som kalles godkjent!
Ute snødde det lett, men det var et solgløtt å se gjennom snøfillene, så dettte tegnet bra. Og ikke minst, en kjapp gange til utedoen avslørte at det hadde skjedd noe med føret i natt - nå bar det oppå over alt! Ikke til å tro, og optimismen for dagens videre ferd var stor.
Det gikk i frisk fart nedover mot Trygvebu, og været ble etterhvert fantastisk bra - rene påskeværet. Passerte Trygvebu, som egentlig var gårsdagens mæl på under 2 timer, og kom ned til neste etappe på turen. For å krysse Junkerdalen må man høyt opp i terrenget nesten inne på svenskegrensa fordi Junkerdalen i lange strekninger er nærmest som en "Canyon". Vi la skia på pulken og tok beina fatt opp veien fra nede i dalen og gjorde unna det 200 høydemeterne vi hadde griuet oss til på 20 minutter. Det ble feiret med en lang rast i solskinnet før vi startet ferden over mot Graddis fjellstue som vi må passere for å komme over mot Saltfjellet.
Vel over det høyeste punktet vi litt for optimistisk og gikk litt for rett på målet, som sagt er ikke Junkerdalen den letteste å passere. Etter noe virring frem på noen kanter og litt prøving og feiling på å finne ei lei ned, fant vi ut at en telefon til Graddis fjellstue kanskej var det smarteste. Hun jeg snakket med der bekreftet at vi var noe på villstrå og at vi måtte høyere opp i dalen flr vi krysset over, nåvel det var altså på nytt bare å åpne kontoen for høydemeter og gi seg i kast oppover bakkene. Lurer egentlig på når vi kan får bruket alle høydemeterne vi har spart?
Ved 6 tiden var vi nede på fjellstua og fikk henvist en hytte for overnatting, men det beste var jo at her var det dusj! Andre dusj siden starten i Abisko for 14 dager siden var ikke å forakte, rett og slett deilig.
Dagen idag gikk altså fra Argaladbu til Graddis som er ca. 20 km. Vi ligger ca. 10 km etter ruta som sier at vi skulle vært på Lønsdal i kveld, men det syns vi faktisk er innafor det som kalles godkjent!
Dag 13 - 29. Mars
Vi "coolern" i 10 min. til sa Ole i halv sju tida på morran - resultatet ble at vi sovna av te klokka halv ni! Det var nok finnbiffen som hadde gjort oss late. Men dette er ikke noen stresstur, så vi mistet ikke fatningen fordi om vi våkner en time ellet to for seint.
Ute var været ganske OK, solgløtt og lite vind, men litt i meste laget med nysnø. Vi valgte å gå med feller fordi temperaturen var rundt null, og det kunne fort bli bløtere. Startet med å følge et par dager gammelt scooterspor opp til Balvatnet, et stort regulert vann som vi måptte krysse. Begynner å ha krysset en del store vann etter hvert, så Balvatnets 7 km var slettes ingen rekord.
Tok en god rast i sola rett nedenfor Balvasshytta etter at vi hadde kryssa vatnet. Etter pausen var det å gi seg ikast med Skaitidalen, og da kommer vi også inn i Junkerdalen Nasjonalpark. Skaitidalen er ca. 2 mil lang og har imponerende fjell på begge sider. Problemet var snødybden som oppover i Skaitidalen økte til 15 - 20 cm. Det gikk trått oppover og vi begynte å innse at dagens ambisiøse mål, Trygvebu begynte å bli urealistisk. Heldigvis er det en hytte midt mellom, Argaladbu, som vi kunne bruke hvis ivi ikke nådde Trygvebu.
Ole hadde klabbeproblemer på fellene, og han gikk etterhvert på murstein. Det hadde blitt noe kaldere så Ole foreslo at vi skulle kutte ut fellene. Smurte med blå ekstra og litt fiolett, og det gikk mye bedre enn med fellene. Likevel ble det nokså sent før vi nådde Argaladbu, som var ei koselig lita tømmerkoie med plass til 4 personer. Den går for å være Nord-Norges koseligste turistforeningshytte! Bua ble iallefall varm, Jøtuln i hjørnet gjorde jobben i løpet av kort tid. Etterpå ble det enda en Finnbiffmiddag med potetmos, før vi rolig kunne bikke oss ned på briskene, dra soveposen oppunder haka og gli inn i drømmeland - hvilket herlig liv! Dagens etappe var 20 km, med nesten 10 km dypsnøbrøyting. Når skal vi få skareføre?
Sammen med tilliggende fjellområder i Norge og Sverige er Junkerdal nasjonalpark et av Nordens største gjenværende villmarksområder. Parken har et totalt areal: 682 km2 og ble opprettet: 09.01.2004. Nasjonalparken ligger mellom Sulitjelma i nord og Junkerdal i sør. Hele området er preget av et svært variert landskap som ble formet under istiden for 10.000 år siden. Nord i nasjonalparken finner du et småkupert viddelandskap med mange små og store vatn. I de vestlige områda er fjellandskapet tilbaketrukket med flere mindre dalfører der vannet renner i retning Saltdal eller mot fjorden. I sør har landskapet et betydelig innlandspreg, med langstrakte u-daler mellom høyreiste fjellmassiv. De sentrale områda er vide og åpne med det store Balvatnet i midten. Solvågtind er høyreist, markert og majestetisk og er det mest karakteristiske fjellet i området.
Ute var været ganske OK, solgløtt og lite vind, men litt i meste laget med nysnø. Vi valgte å gå med feller fordi temperaturen var rundt null, og det kunne fort bli bløtere. Startet med å følge et par dager gammelt scooterspor opp til Balvatnet, et stort regulert vann som vi måptte krysse. Begynner å ha krysset en del store vann etter hvert, så Balvatnets 7 km var slettes ingen rekord.
Tok en god rast i sola rett nedenfor Balvasshytta etter at vi hadde kryssa vatnet. Etter pausen var det å gi seg ikast med Skaitidalen, og da kommer vi også inn i Junkerdalen Nasjonalpark. Skaitidalen er ca. 2 mil lang og har imponerende fjell på begge sider. Problemet var snødybden som oppover i Skaitidalen økte til 15 - 20 cm. Det gikk trått oppover og vi begynte å innse at dagens ambisiøse mål, Trygvebu begynte å bli urealistisk. Heldigvis er det en hytte midt mellom, Argaladbu, som vi kunne bruke hvis ivi ikke nådde Trygvebu.
Ole hadde klabbeproblemer på fellene, og han gikk etterhvert på murstein. Det hadde blitt noe kaldere så Ole foreslo at vi skulle kutte ut fellene. Smurte med blå ekstra og litt fiolett, og det gikk mye bedre enn med fellene. Likevel ble det nokså sent før vi nådde Argaladbu, som var ei koselig lita tømmerkoie med plass til 4 personer. Den går for å være Nord-Norges koseligste turistforeningshytte! Bua ble iallefall varm, Jøtuln i hjørnet gjorde jobben i løpet av kort tid. Etterpå ble det enda en Finnbiffmiddag med potetmos, før vi rolig kunne bikke oss ned på briskene, dra soveposen oppunder haka og gli inn i drømmeland - hvilket herlig liv! Dagens etappe var 20 km, med nesten 10 km dypsnøbrøyting. Når skal vi få skareføre?
Sammen med tilliggende fjellområder i Norge og Sverige er Junkerdal nasjonalpark et av Nordens største gjenværende villmarksområder. Parken har et totalt areal: 682 km2 og ble opprettet: 09.01.2004. Nasjonalparken ligger mellom Sulitjelma i nord og Junkerdal i sør. Hele området er preget av et svært variert landskap som ble formet under istiden for 10.000 år siden. Nord i nasjonalparken finner du et småkupert viddelandskap med mange små og store vatn. I de vestlige områda er fjellandskapet tilbaketrukket med flere mindre dalfører der vannet renner i retning Saltdal eller mot fjorden. I sør har landskapet et betydelig innlandspreg, med langstrakte u-daler mellom høyreiste fjellmassiv. De sentrale områda er vide og åpne med det store Balvatnet i midten. Solvågtind er høyreist, markert og majestetisk og er det mest karakteristiske fjellet i området.
Dag 12 - 28. Mars
Den tjukke Suliståka var der enda da vi våkna på dag 12. Regn og sludd ute, men idag måtte vi videre uansett. Vi er nesten helt tom for mat (bortsett fra Real Turmat middagene, men de er vi litt grådige på - de skal jo være med til Hattfjelldal), så i går ble middagen en kjel med makaroini vi fant i skapet, og stekt spekepølse. Derfor må vi komme oss ned til Sulitjelma for å handle.
Vi startet i halv-ti tiden, for Coopen i Sulis åpna kl. 10. Idag var det ikke tvil om antrekket, det er goretex klær, og feller under skia som gjelder - det var "gørbløtt" ute! Jeg har lagt bånd på meg i et par dager for ikke å kalle Sulis for et høl, men nå er det sagt, makan til ulendt og bratt terreng overalt. På det, som fra fjellstua så ut som ei grei flate på 400 m, var det 3 djupe bekkdaler vi måtte krysse, de var umulig å se i tåka.
Vi kjørte ned veien som går opp på fjellet, med fellene som fine bremser, og var nede ved Coopen litt over 10. Storhandel idag med 5 - 6 middagsretter og masse annet godt, og pulkene ble styggtunge!
Å komme ség ut av Sulis var ikke greit med bar vei og regn. Litt opp i bakkene kom vi inn på lysløypa opp til skihytta, og derfra var det god skuterløype innover til Coarvihytta som var dagens mål. Hytta var koselig og lita, og nok engang var vi alene på hytta. Hvor er folka som er på tur?
Nå ble det ganske fort brasing for å få en godmiddag av det vi kjøpte i Sulis. Finnbiff med løk, sopp, fløte og snøfrisk, samt potetmos som tilbehør var bare helt fantastisk, og enda er det mye godt til frokosten i morra. Det ble fort kveld etter det måltidet. Idag la vi tilbake spreke 29 km med noen tunge høydemeter opp fra Sulis.
Vi startet i halv-ti tiden, for Coopen i Sulis åpna kl. 10. Idag var det ikke tvil om antrekket, det er goretex klær, og feller under skia som gjelder - det var "gørbløtt" ute! Jeg har lagt bånd på meg i et par dager for ikke å kalle Sulis for et høl, men nå er det sagt, makan til ulendt og bratt terreng overalt. På det, som fra fjellstua så ut som ei grei flate på 400 m, var det 3 djupe bekkdaler vi måtte krysse, de var umulig å se i tåka.
Vi kjørte ned veien som går opp på fjellet, med fellene som fine bremser, og var nede ved Coopen litt over 10. Storhandel idag med 5 - 6 middagsretter og masse annet godt, og pulkene ble styggtunge!
Å komme ség ut av Sulis var ikke greit med bar vei og regn. Litt opp i bakkene kom vi inn på lysløypa opp til skihytta, og derfra var det god skuterløype innover til Coarvihytta som var dagens mål. Hytta var koselig og lita, og nok engang var vi alene på hytta. Hvor er folka som er på tur?
Nå ble det ganske fort brasing for å få en godmiddag av det vi kjøpte i Sulis. Finnbiff med løk, sopp, fløte og snøfrisk, samt potetmos som tilbehør var bare helt fantastisk, og enda er det mye godt til frokosten i morra. Det ble fort kveld etter det måltidet. Idag la vi tilbake spreke 29 km med noen tunge høydemeter opp fra Sulis.
onsdag 28. mars 2012
Dag 11 - 27. Mars
Etter en dags ufrivillig, men dog herlig, hviledag var det tid for å dra videre. Ute var været betydelig bedre enn i går, men fremdeles var sikten meget begrenset, skodda lå tjukk nedover fjellsidene. Den første overraskelsen fikk vi allerede 20 m fra hytta, en hvit slette som det så fint ut å gå over, var plutselig en ganske bratt nedoverbakke og med pulken bak, var det med nød og neppe jeg holdt meg på føttene.
Planen idag var å gå så fort som mulig ned til Ny-Sulitjelma fjellstue, ta en par timers rast der og fortsette ned til Sulitjelma og videre sørover - slik skulle det ikke gå! Etter hvert ble skodda tjukkere og tjukkere, og i perioder var det total "white-out". Når vi kom over til Norge fikk vi endelig ordentlige kart på GPSen, og nå kom denne virkelig til sin rett. Vi kunne følge sommerveien nedover i slukta til Sulis, tenkte vi. Første halvdel av turen ned til Ny-sulitjelma gikk greit, men etter hvert ble det brattere og da begynt problemene. For det første var "Ole pulk" igang igjen med pulkveltinga, og i tillegg havnet vi nede i bratte bekkdaler med bratte kanter opp på hver side.
Pokalen for beste hopp med pulk går i allefall til Ole, men han får trekk for nedslag og fall - det ufrivillege hoppet utover en skrent kunne endt turen i tåka, men det gikk heldigvis bra. Litt redusert pulkdrag etter at pulken tok rundkast - en flott artistisk prestasjon.
Etter ca. 2 timer var vi rett ovenfor Ny-Sulitjelma fjellstue. vi tenkte å ta ruta ned den ubrøyta sommerveien ned i dalen - men når jeg sier vi sto rett ovafor hytta så var dette forbausende korrekt - for en nedkjøring, det var stupbratt og det regnet og det hadde blåst vestavind i flere dager. Kort sagt ikke helt ufarlig for ras i bratte vestvendte fjellsider!
Vi returnerte og gikk en kilometerlang omvei og valgte sommerstien ned, den var også styggbratt til tider men vi kom da ned etter ørten pulkvelt for Ole. Regnet hølja ned så da vi kom ned til Ny-Sulitjelma fjellstue var det ingen opsjon å gå videre, spesielt ikke når vi visste at her var innlagt varmt vann og tørkemuligheter- noe som var spesielt nyttig.
Etter hvert fikk vi selskapp av en tysker som skulle gå samme rute som vi, motsatt vei. Han var strålende fornøyd og trodde dette var vanlig Norsk vintervær! Dagen idag - 15 km mye nedoverbakker, inklusive en god omvei på et par kilometer.
Planen idag var å gå så fort som mulig ned til Ny-Sulitjelma fjellstue, ta en par timers rast der og fortsette ned til Sulitjelma og videre sørover - slik skulle det ikke gå! Etter hvert ble skodda tjukkere og tjukkere, og i perioder var det total "white-out". Når vi kom over til Norge fikk vi endelig ordentlige kart på GPSen, og nå kom denne virkelig til sin rett. Vi kunne følge sommerveien nedover i slukta til Sulis, tenkte vi. Første halvdel av turen ned til Ny-sulitjelma gikk greit, men etter hvert ble det brattere og da begynt problemene. For det første var "Ole pulk" igang igjen med pulkveltinga, og i tillegg havnet vi nede i bratte bekkdaler med bratte kanter opp på hver side.
Pokalen for beste hopp med pulk går i allefall til Ole, men han får trekk for nedslag og fall - det ufrivillege hoppet utover en skrent kunne endt turen i tåka, men det gikk heldigvis bra. Litt redusert pulkdrag etter at pulken tok rundkast - en flott artistisk prestasjon.
Etter ca. 2 timer var vi rett ovenfor Ny-Sulitjelma fjellstue. vi tenkte å ta ruta ned den ubrøyta sommerveien ned i dalen - men når jeg sier vi sto rett ovafor hytta så var dette forbausende korrekt - for en nedkjøring, det var stupbratt og det regnet og det hadde blåst vestavind i flere dager. Kort sagt ikke helt ufarlig for ras i bratte vestvendte fjellsider!
Vi returnerte og gikk en kilometerlang omvei og valgte sommerstien ned, den var også styggbratt til tider men vi kom da ned etter ørten pulkvelt for Ole. Regnet hølja ned så da vi kom ned til Ny-Sulitjelma fjellstue var det ingen opsjon å gå videre, spesielt ikke når vi visste at her var innlagt varmt vann og tørkemuligheter- noe som var spesielt nyttig.
Etter hvert fikk vi selskapp av en tysker som skulle gå samme rute som vi, motsatt vei. Han var strålende fornøyd og trodde dette var vanlig Norsk vintervær! Dagen idag - 15 km mye nedoverbakker, inklusive en god omvei på et par kilometer.
tirsdag 27. mars 2012
Dag 10 - 26. Mars
Så kom første dagen vi tok pause.. Vinden reiv ganske bra i hytta da vi stod opp, men vi kjørte på med vanlige morgenrutiner og var klar for å gå ved 9-10 tida, men ble enig om å ta en kopp kaffe ekstra for det blåste verre enn da vi stod opp.
Etter en utprøving av forholdene mellom hytta og uthuset måtte vi være enige om at dette ikke var godvær. Nå sto jo også hytta og røkka i fortøyningene. Måtte nok ta enda en kopp kaffe og se "han" an. Det ble to kopper, og tre kopper, og sikkert fire...
Ved 12 tiden var det skikkelig ille vær og vi bestemte oss for at det var ingen grunn for å risikere noe ved å gå ned mot Sulitjelma idag. Dagens mål var Ny Sulitjelma fjellstue som ligger ca. 2 km og 500 høydemeter over Sulitjelma sentrum.
Da ble det indretjeneste med vedarbeid og lesing resten av dag 10. Men når sant skal sies, det er ingen av hyttene vi har vært på hittil jeg heller ville blitt værfast på enn Sorjushytta! Her er det både "godstol" og sofa for avslapping.
Ellers har dagen blitt brukt til noe manikyr på mine rasetær, de trengte en liten overhaling etter 10 dager i skisko! Skal dette gå som matavall eller risikoavfall i kildesorteringa?
Etter en utprøving av forholdene mellom hytta og uthuset måtte vi være enige om at dette ikke var godvær. Nå sto jo også hytta og røkka i fortøyningene. Måtte nok ta enda en kopp kaffe og se "han" an. Det ble to kopper, og tre kopper, og sikkert fire...
Ved 12 tiden var det skikkelig ille vær og vi bestemte oss for at det var ingen grunn for å risikere noe ved å gå ned mot Sulitjelma idag. Dagens mål var Ny Sulitjelma fjellstue som ligger ca. 2 km og 500 høydemeter over Sulitjelma sentrum.
Da ble det indretjeneste med vedarbeid og lesing resten av dag 10. Men når sant skal sies, det er ingen av hyttene vi har vært på hittil jeg heller ville blitt værfast på enn Sorjushytta! Her er det både "godstol" og sofa for avslapping.
Ellers har dagen blitt brukt til noe manikyr på mine rasetær, de trengte en liten overhaling etter 10 dager i skisko! Skal dette gå som matavall eller risikoavfall i kildesorteringa?
Dag 9 - 25. Mars
Klokken var litt over 7 når vi rullet over sengekanten og satte oss opp for å ta dagens vær i øyesyn. Gårdagen var hard fysisk og det verket litt i knær og andre ledd! Målet idag er Sorjushytta på norsk side av grensa - i fjellet ovenfor Sulitjelma, og det er ikke mer enn 16 km, så derfor så vi ingen grunn til å stresse på morgenen.
Hyttene vi har ligget på siden Akkas har alle vært tegnet og gjort av samme lest. Ofte stod det 5-10 av de samme stuene i ett felt, men bare en var åpen. Koselige tømmerhytter med 6 sengeplasser og kjøkkenkrok, yttergang med tørkekott og alt fyres med gass. Litt kjølig om kvelden og vel heit om morran, faktisk så det kunne være en lettelse å stå opp.
Været var ikke alt for bra, men sikten var god og vinden frisk bris, så etter de vanlige morgenrutinene med matpakkesmøring og dobesøk 1 km unna, var vi på "veien" ved 10-tiden. En liten digresjon; jeg har fundert på om svenskene har en mye mer utviklet luktesans enn vi nordmenn, det kan ikke være noen annen grunn til at utedoen alltid er plassert minst 2 steinkast unna hytta! En medvirkende grunn er kanskje også at de må skite mye - det er jamt over firesetere med delikate isoporsitteredskaper, så dette er innbydende saker som nok benyttes flittig i grannelandet.
Dagens etappe skulle egentlig være litt sånn "walk in the park", men merket snart at gårsdagens snøfall hadde satt sine spor, for ikke å si utslettet alle spor. Det var nemlig en spanjol og en tysker som lå en dag foran oss i løypa, og vi håpet å utnytte deres spor, men den gang ei, både spanjolen og tyskeren forsvant sporløst i det kvite.
Etter knapt 5 km var vi oppe på dagens høysete punkt over innsjøen Sårjåsjaure, og det hadde vært ganske tungt i de dypeste fonnene opp de 140 høydemetrene. Det var snøkvitt og vanskelig å gå rasjonelt i terrenget og vi havna ofte i knedype dolper hvor nysnøen holdt samling.Vinden hadde også tiltatt, så vi bestemte oss for en innedørs rast i Sårjåsjaurestugan, en bitteliten hytte, faktisk med 8 sengeplasser, gass og det hele. Hytta eies av den svenske turistforeningen (STF) og var et koselig lite krypinn. Skikkelig intim campingvogn fylt med soveredskap.
Etter en halvtime måtte vi videre, og nå var det enda friskere med snø og dårlig sikt. Jeg skiftet fra bommullsanorakk til GoreTex og vindvotter, også la vi i vei utover isen på Sårjåsjaure. Etter 5 km krysset vi grensen til Norge , yuhuuuu, og her skulle vi hatt utsikt til et av Nord-Norges mest imponerende fjell - Suliskongen på 1907 moh. Men den utsikten ble vi snytt for gitt, hadde store problemer med å se bredden på sjøen vi gikke på. Eneste trøsta vi kunne ha var at det nå var norsk redningstjeneste som fikk plager av oss - og det er en svært mager trøst i snøværet.
Tyngre og tyngre ble det, og pulken var ii ferd med å få sandpapirtendenser igjen, men ved 4 tiden var vi endelig ved Sorjushytta, etter godt å vel 16 km fra Staddajåkka. Sorjushytta er veldig fin og flott hytte, bare 4 år gammel, satt opp av turistforeningen i Sulitjelma. Sorjushytta må være et fantastisk sted på sommeren, da man bl.a har utsikt mot isbrene i Blåmannsisen rett nordafor her. Da vik kom mot hytta fra nordsoiden vistes bare litt av pipehattebn over snøhaugen oppe i sida.
På kvelden ble det ostesmørbrød og en liten dram, mens vinden utafor ble verre og verre- det er uforskammet godt å være inne i lun, koselig hytte mens det pisker ute.
Hyttene vi har ligget på siden Akkas har alle vært tegnet og gjort av samme lest. Ofte stod det 5-10 av de samme stuene i ett felt, men bare en var åpen. Koselige tømmerhytter med 6 sengeplasser og kjøkkenkrok, yttergang med tørkekott og alt fyres med gass. Litt kjølig om kvelden og vel heit om morran, faktisk så det kunne være en lettelse å stå opp.
Været var ikke alt for bra, men sikten var god og vinden frisk bris, så etter de vanlige morgenrutinene med matpakkesmøring og dobesøk 1 km unna, var vi på "veien" ved 10-tiden. En liten digresjon; jeg har fundert på om svenskene har en mye mer utviklet luktesans enn vi nordmenn, det kan ikke være noen annen grunn til at utedoen alltid er plassert minst 2 steinkast unna hytta! En medvirkende grunn er kanskje også at de må skite mye - det er jamt over firesetere med delikate isoporsitteredskaper, så dette er innbydende saker som nok benyttes flittig i grannelandet.
Dagens etappe skulle egentlig være litt sånn "walk in the park", men merket snart at gårsdagens snøfall hadde satt sine spor, for ikke å si utslettet alle spor. Det var nemlig en spanjol og en tysker som lå en dag foran oss i løypa, og vi håpet å utnytte deres spor, men den gang ei, både spanjolen og tyskeren forsvant sporløst i det kvite.
Etter knapt 5 km var vi oppe på dagens høysete punkt over innsjøen Sårjåsjaure, og det hadde vært ganske tungt i de dypeste fonnene opp de 140 høydemetrene. Det var snøkvitt og vanskelig å gå rasjonelt i terrenget og vi havna ofte i knedype dolper hvor nysnøen holdt samling.Vinden hadde også tiltatt, så vi bestemte oss for en innedørs rast i Sårjåsjaurestugan, en bitteliten hytte, faktisk med 8 sengeplasser, gass og det hele. Hytta eies av den svenske turistforeningen (STF) og var et koselig lite krypinn. Skikkelig intim campingvogn fylt med soveredskap.
Etter en halvtime måtte vi videre, og nå var det enda friskere med snø og dårlig sikt. Jeg skiftet fra bommullsanorakk til GoreTex og vindvotter, også la vi i vei utover isen på Sårjåsjaure. Etter 5 km krysset vi grensen til Norge , yuhuuuu, og her skulle vi hatt utsikt til et av Nord-Norges mest imponerende fjell - Suliskongen på 1907 moh. Men den utsikten ble vi snytt for gitt, hadde store problemer med å se bredden på sjøen vi gikke på. Eneste trøsta vi kunne ha var at det nå var norsk redningstjeneste som fikk plager av oss - og det er en svært mager trøst i snøværet.
Tyngre og tyngre ble det, og pulken var ii ferd med å få sandpapirtendenser igjen, men ved 4 tiden var vi endelig ved Sorjushytta, etter godt å vel 16 km fra Staddajåkka. Sorjushytta er veldig fin og flott hytte, bare 4 år gammel, satt opp av turistforeningen i Sulitjelma. Sorjushytta må være et fantastisk sted på sommeren, da man bl.a har utsikt mot isbrene i Blåmannsisen rett nordafor her. Da vik kom mot hytta fra nordsoiden vistes bare litt av pipehattebn over snøhaugen oppe i sida.
På kvelden ble det ostesmørbrød og en liten dram, mens vinden utafor ble verre og verre- det er uforskammet godt å være inne i lun, koselig hytte mens det pisker ute.
Dag 8 - 24. Mars
Vi hadde bestemt oss for å tørne ut tidlig idag, så kl. 06:00 var vi ute på golvet for å sjekke vær og føre. Litt skuffelse da vi så at det snødde lett, men til vår store overraskelse hadd en scooter(!) passert trappa vår i løpet av natta eller kvelden! Det betydde at vi hadde en god sjanse for litt hjelp på turen som var planlagt til Staddajåkka, bare 8 km fra gransen til Norge.
Scootersporet gikk litt for mye østover,men hver gang det svingte sørover jublet vi og fortsatte. Etter å ha fulgt beltedyrsporet i 5 km, og det gikk veldig radig, kom vi jo ikke hvor vi ønsket-. Så var det å begynne å brøyte! Det gikk ganske bra, men vi var tilbake i "gaupterrenget" av samme kaliber som dagen før, og det var et utall av bakker opp og ned! Vi hadde ikke vært nøye nok med bruk av GPS og kart/kompass og etter hvert ble sikten svært dårlig med veldig flatt lys. Vi holdt på å gå utover noen skrenter et par plasser, men vi fikk reddet oss ned på en innsjø der det var betydelig flatere terreng.
Været ble verre og verre, nå var sikten nede i 100m og det snødde tett. Ved 13-tiden passerte vi ovenfor Stalaluokta hyttene. Nå var det på tide med den gode blåbærsoppan og ei brødskive som etterhvert har representanter fra flere av verdens riker: planteriket, dyreriket mens soppriket vel også begynner å gjøre seg gjeldende. Rasten foregikk i tett snødrev - det kan naturligvis være formildende at det var så mildt at snøen straks smeltet på oss. Rasten ble derfor ikke av de lengste.
Derfra skulle det meste gå galt med orienteringen i noen timer. Været var like dårlig med bare et par hundre meter sikt, og desverre ble GPSen oversett også nå! Kartet og kompasset blir bare grov veiledning i slikt vær. Vi havnet for langt øst og rotet oss opp i feil dal (!), og var i villrede om hvor vi hadde havnet. Da ble endelig GPSen tatt i bruk. Den ble ikke brukt tidligere fordi vi ikke hadde svenske kart lagt inn, men jeg hadde lagt inn sporet vi skulle gå fra et kart, og det hjalp oss å orienter tilbake til leden ca. kl 16.
Heldigvis fant vi et dagsgammelt scooterspor som vi så vidt enset i terrenget, og via dette sporet satte vi farten opp for å nå Staddejåkka før det ble mørkt. Kl. 18 var vi i hus, sikkelig utslitt etter å ha gått 3 mil i følge sporloggen på GPSen, og mesteparten av dette var brøyting i nysnøen. Mann og pulk blir ikke alltid venner. Ole tok snøbad idag også, den mannen er ikke helt god og er nok mer skitten enn vanlig!
Staddejåkka ligger på 700 moh og er helt lik hyttene i Loddejåkka og Arasluokta. En flott fjellhytte med glimrende tørkemulighet og gode senger!
Hadde vi gått riktig hadde dagens etappe vært 22 km!
Scootersporet gikk litt for mye østover,men hver gang det svingte sørover jublet vi og fortsatte. Etter å ha fulgt beltedyrsporet i 5 km, og det gikk veldig radig, kom vi jo ikke hvor vi ønsket-. Så var det å begynne å brøyte! Det gikk ganske bra, men vi var tilbake i "gaupterrenget" av samme kaliber som dagen før, og det var et utall av bakker opp og ned! Vi hadde ikke vært nøye nok med bruk av GPS og kart/kompass og etter hvert ble sikten svært dårlig med veldig flatt lys. Vi holdt på å gå utover noen skrenter et par plasser, men vi fikk reddet oss ned på en innsjø der det var betydelig flatere terreng.
Været ble verre og verre, nå var sikten nede i 100m og det snødde tett. Ved 13-tiden passerte vi ovenfor Stalaluokta hyttene. Nå var det på tide med den gode blåbærsoppan og ei brødskive som etterhvert har representanter fra flere av verdens riker: planteriket, dyreriket mens soppriket vel også begynner å gjøre seg gjeldende. Rasten foregikk i tett snødrev - det kan naturligvis være formildende at det var så mildt at snøen straks smeltet på oss. Rasten ble derfor ikke av de lengste.
Derfra skulle det meste gå galt med orienteringen i noen timer. Været var like dårlig med bare et par hundre meter sikt, og desverre ble GPSen oversett også nå! Kartet og kompasset blir bare grov veiledning i slikt vær. Vi havnet for langt øst og rotet oss opp i feil dal (!), og var i villrede om hvor vi hadde havnet. Da ble endelig GPSen tatt i bruk. Den ble ikke brukt tidligere fordi vi ikke hadde svenske kart lagt inn, men jeg hadde lagt inn sporet vi skulle gå fra et kart, og det hjalp oss å orienter tilbake til leden ca. kl 16.
Heldigvis fant vi et dagsgammelt scooterspor som vi så vidt enset i terrenget, og via dette sporet satte vi farten opp for å nå Staddejåkka før det ble mørkt. Kl. 18 var vi i hus, sikkelig utslitt etter å ha gått 3 mil i følge sporloggen på GPSen, og mesteparten av dette var brøyting i nysnøen. Mann og pulk blir ikke alltid venner. Ole tok snøbad idag også, den mannen er ikke helt god og er nok mer skitten enn vanlig!
Staddejåkka ligger på 700 moh og er helt lik hyttene i Loddejåkka og Arasluokta. En flott fjellhytte med glimrende tørkemulighet og gode senger!
Hadde vi gått riktig hadde dagens etappe vært 22 km!
Dag 7 - 23. Mars
Våknet i 7 tiden og ble vitne til et flott syn utenfor kjøkkenvinduet. Et 20-talls ryper satt høyt oppe i bjørketrærne og "beitet", bare 10 m fra hytte veggen.De hadde tydeligvis en masse å snakke om etter en lang vinter, for skravla gikk sammenhengende mens de langet i seg bjørkeknopper. Slike syn bekrefter at turen er vellykket - har sett minst 500 ryper hittil på turen.
Morgenrutinen med havregrøt, kaffe, smøring av et par matpakker og hektisk snøring av beksømssko for å rekke dass, begynner å bli rutine, og ved halv ti tiden dro vi videre fra Loddejåkka. Dagen så ut til å bli perfekt med sol og vindstille, men det skulle ikke vedvare!
Starten på dagens etappe var beinhard, det var 250 høydemeter på 2,5 km, men det gikk egentlig ganske greit fordi det var god glid i snøen slik at pulken gled godt.
Over toppen hadde jeg gledet meg til en lang nedkjøring på 3 km, men ble snytt for den pga nysnø og etterhvert dårligere sikt. Planen idag var å gå til samebyen Stalaluokta, der det er tilsvarende hytter som i Loddejåkka, og vi skulle gå en litt annen vei en den vanlige turistleden for å unngå så store høydeforskjeller på siste del av dagens rute.
Etter dagens første rast begynte det å snø, og når vi startet igjen merket vi at nysnøen var som sandpapir å dra pulken gjennom. i tillegg ble det dyper snø og det ble etter hvert klart at vi ikke ville nå Stalaluokta idag. Da var det å iverksette plan B som var å gå ned til sambyen Arasluokta der det også er hytter til leie. Etter å tatt oss gjennom et "gaupterreng" som lignet månelandskap kom vi ganske slitne og veldig svette ned til hytten ved 6 tiden om kvelden.En kort formiddsgstur i solskinnet blei til blodbrøyting i sandpapirsnø.
Det var godt at vi var gode og svette, og dette blei raskt endra med et ganske umiddelbart så "friskt" snøbad på oss begge to. Det var jaggu friskt i nysnøen, og la oss håpe at bilder fra dette ikke kommer offentligheten for øye! De hvite viddene fikk en skjønnhetsflekk".
Arasluokta ligger ved den store innsjøen Virihaure i Padjelata nasjonalpark.
Padjelanta nasjonalpark er de vide høyslettenes og store sjøers fjellandskap. Parken ble anlagt i 1962 og har et areal på 198 400 hektar, Sveriges største. Den ligger mellom riksgränsen mot Norge og Sareks nasjonalpark i Jokkmokks kommun, Norrbottens län. Parken er hovedsakelig et høyfjellsplatå rundt sjøene Vastenjaure og Virihaure. Om sommeren driver samene reindrift ved Staloluokta og Arasluokta.
Morgenrutinen med havregrøt, kaffe, smøring av et par matpakker og hektisk snøring av beksømssko for å rekke dass, begynner å bli rutine, og ved halv ti tiden dro vi videre fra Loddejåkka. Dagen så ut til å bli perfekt med sol og vindstille, men det skulle ikke vedvare!
Starten på dagens etappe var beinhard, det var 250 høydemeter på 2,5 km, men det gikk egentlig ganske greit fordi det var god glid i snøen slik at pulken gled godt.
Over toppen hadde jeg gledet meg til en lang nedkjøring på 3 km, men ble snytt for den pga nysnø og etterhvert dårligere sikt. Planen idag var å gå til samebyen Stalaluokta, der det er tilsvarende hytter som i Loddejåkka, og vi skulle gå en litt annen vei en den vanlige turistleden for å unngå så store høydeforskjeller på siste del av dagens rute.
Etter dagens første rast begynte det å snø, og når vi startet igjen merket vi at nysnøen var som sandpapir å dra pulken gjennom. i tillegg ble det dyper snø og det ble etter hvert klart at vi ikke ville nå Stalaluokta idag. Da var det å iverksette plan B som var å gå ned til sambyen Arasluokta der det også er hytter til leie. Etter å tatt oss gjennom et "gaupterreng" som lignet månelandskap kom vi ganske slitne og veldig svette ned til hytten ved 6 tiden om kvelden.En kort formiddsgstur i solskinnet blei til blodbrøyting i sandpapirsnø.
Det var godt at vi var gode og svette, og dette blei raskt endra med et ganske umiddelbart så "friskt" snøbad på oss begge to. Det var jaggu friskt i nysnøen, og la oss håpe at bilder fra dette ikke kommer offentligheten for øye! De hvite viddene fikk en skjønnhetsflekk".
Arasluokta ligger ved den store innsjøen Virihaure i Padjelata nasjonalpark.
Padjelanta nasjonalpark er de vide høyslettenes og store sjøers fjellandskap. Parken ble anlagt i 1962 og har et areal på 198 400 hektar, Sveriges største. Den ligger mellom riksgränsen mot Norge og Sareks nasjonalpark i Jokkmokks kommun, Norrbottens län. Parken er hovedsakelig et høyfjellsplatå rundt sjøene Vastenjaure og Virihaure. Om sommeren driver samene reindrift ved Staloluokta og Arasluokta.
Dag 6 - 22. Mars
Vår hyggelige hyttevert Anita fra Østersund, vekte oss med værmeldingen kl 07:00 idag. Det var meldt opp til 15 m/s vind fra vest midt på dagen, og snø om ettermiddagen. Dette lovet ikke godt for dagens etappe som var planlagt til Låddejokka. Dette er en hytte som styres av den samiske foreningen Lapponia.
På Kutejaure overnattet vi sammen med 6 finner og 2 svensker, og de hadde kommet fra Låddejokka dagen før. Var vi heldige kunne vi bruke deres spor! Været ble egentlig ikke så ille, og vi fant sporet etter finnene og svenskene, og skiføret var overraskende bra til tross for at vi måtte bruke klistervoks, den tror jeg ikke jeg har brukt på 10 år!
Vinden frisknet veldig på, og jeg er ganske sikker på at den var over 15 m/s på det verste, men med ca +2 grader i lufta var det ingen fare. Vi hadde valgt Gore-Tex idag så det gjorde ikke nå med litt våt snø og vind.
Nå er vi inne på turveien, Padjelantaleden, som er ca 150 km lang vandringsled mellom Kvikkjokk i Jokkmokk kommune og Änonjalme/Vaisaluokta i Kiruna kommune, begge Norrbottens län i Lappland i Sverige. Vandringen går gjennom Tarradalen, forbi Staloluokta samt innsjøene Vastenjaure og Virihaure i Padjelanta nasjonalpark og langs elven Vuojatädno til dens utløp i innsjøen Akkajaure. Overnattingshytter og enklere overnattingsmuligheter finnes langs hele strekningen, som er meget lett å gå. Hyttene utenfor nasjonalparken drives av Svenska Turistföreningen, mens hyttene inne i nasjonalparken forvaltes av områdets samer, gjennom selskapet Laponia. Svenska Turistföreningen bedriver sommertid båttrafik mellom Ritsem, Änonjalme (Akka) og Vaisaluokta.
Kl 17 var vi ved målet, Loddejåkka hyttene, og som alltid var hyttene plassert høyt oppe i terrenget. Ikke beregnet nådd med tung pulk! Det er slik at det var 5 hytter her, hvorav en står åpen for farende folk vinters tid. Ingen andre kom, så vi ble alene på ei koselig lita hytte. Prisen på Laponia hyttene er SEK 260 pr. pers. på vinters tid, og det er ingenting å si på da du har fri tilgang til gass for oppvarming og matlaging.
Utenfor kaklet rypa og stemningen var veldig god utover kvelden bl. a ved hjelp av et par whiskey drammer. Heller ikke idag ble klokka mye før begge 2 var i drømmeland.
Oppsummering av dag 6 var 19,7 km. Vi gikk en liten omvei for å unngå mye høydemeter, bl. a gikk vi noen km langs den store innsjøen Vastenjaure.
På Kutejaure overnattet vi sammen med 6 finner og 2 svensker, og de hadde kommet fra Låddejokka dagen før. Var vi heldige kunne vi bruke deres spor! Været ble egentlig ikke så ille, og vi fant sporet etter finnene og svenskene, og skiføret var overraskende bra til tross for at vi måtte bruke klistervoks, den tror jeg ikke jeg har brukt på 10 år!
Vinden frisknet veldig på, og jeg er ganske sikker på at den var over 15 m/s på det verste, men med ca +2 grader i lufta var det ingen fare. Vi hadde valgt Gore-Tex idag så det gjorde ikke nå med litt våt snø og vind.
Nå er vi inne på turveien, Padjelantaleden, som er ca 150 km lang vandringsled mellom Kvikkjokk i Jokkmokk kommune og Änonjalme/Vaisaluokta i Kiruna kommune, begge Norrbottens län i Lappland i Sverige. Vandringen går gjennom Tarradalen, forbi Staloluokta samt innsjøene Vastenjaure og Virihaure i Padjelanta nasjonalpark og langs elven Vuojatädno til dens utløp i innsjøen Akkajaure. Overnattingshytter og enklere overnattingsmuligheter finnes langs hele strekningen, som er meget lett å gå. Hyttene utenfor nasjonalparken drives av Svenska Turistföreningen, mens hyttene inne i nasjonalparken forvaltes av områdets samer, gjennom selskapet Laponia. Svenska Turistföreningen bedriver sommertid båttrafik mellom Ritsem, Änonjalme (Akka) og Vaisaluokta.
Kl 17 var vi ved målet, Loddejåkka hyttene, og som alltid var hyttene plassert høyt oppe i terrenget. Ikke beregnet nådd med tung pulk! Det er slik at det var 5 hytter her, hvorav en står åpen for farende folk vinters tid. Ingen andre kom, så vi ble alene på ei koselig lita hytte. Prisen på Laponia hyttene er SEK 260 pr. pers. på vinters tid, og det er ingenting å si på da du har fri tilgang til gass for oppvarming og matlaging.
Utenfor kaklet rypa og stemningen var veldig god utover kvelden bl. a ved hjelp av et par whiskey drammer. Heller ikke idag ble klokka mye før begge 2 var i drømmeland.
Oppsummering av dag 6 var 19,7 km. Vi gikk en liten omvei for å unngå mye høydemeter, bl. a gikk vi noen km langs den store innsjøen Vastenjaure.
Dag 5 - 21. Mars
I dag var vi lat, og det skulle vi få betale for i løpet av dagen! På en slik tur blir man veldig glad for å komme til en fjellstasjon som har, dusj, vannklossett, butikk med øl, og mobildekning. Derfor lå vi utpå litt, i tillegg måtte bloggingen vedlikeholdes, og provintering for turen videre måtte ordnes.
Klokka var blitt halv ett før vi la ut fra Ritsem og la turen over Akkajaure, en gedigen innsjø, rett nednfor Fjellstasjonen, som vi måtte krysse. Det var faktisk 11 km over sjøen og vi gjorde den unna på 2 1/2 time. Været var desverre litt dårlig med lett snøfall og lave skyer, så vi fikk ikke sett de imponerende Akkamassivet på nært hold. Heldigvis fikk vi se det godt igår. Akkastugorna ligger der man kommer "i land" og der ble det en times lunch.
Kl. 4 dro vi videre og fikk beskjed om at det var 12 km til Kutejaure stugan, i ganske lett terreng. Det hadde gått andre der idag, men det hadde begynnt å blåse litt så sporene ble utydelige etter hvert. Etter 12 km var vi bare kommet til Kutejaure innsjøen, og hytta lå helt i andre enden. Sjøen var 4 km lang og kl. passerte 7 før vi var kommet over sjøen, og mørket kom. Ved enden av vannet skulle det være merket opp til hytta, men den fant ikke vi i mørket. Vi vasset oppover langs elva i dyp snø, vi visste nemlig at hytta var nær elva. Etter nesten en time var vi i ferd med å gi opp, og tenkte at skulle det bli teltnatt i kveld ja, da så vi et svakt lys høyt opp på en kolle. Der var altså hytta, men å komme seg opp dit i dypsnøen med en 45 kg tung pulk var en kraftprøve! Jeg måtte ta meg ned og hjelpe "Ole pulk" for pulken hans hadde naturligvis veltet et par ganger igjen.
Klokka halv 9 om kvelden var vi i hus og kunne endelig lage middag, og så ble det rett i bingen etterpå!
Dag 5 ble faktisk 30 km i følge GPS målingen, og i stort sett flatt terreng.
Ritsem ligger like ved den andre nasjonalparken vi har vært innom. Stora Sjöfallet er en nasjonalpark i Gällivare kommune i Lappland i Sverige. Den ble opprettet i 1909. Den grenser mot Sarek nasjonalpark i vest og i øst mot naturreservatet Sjaunja. Den regulerte sjøen Akkajaure strekker seg gjennom det meste av området. Fossen Stora Sjöfallet, som en gang ble ansett som en av de flotteste i Europa, men som i dag bare unntaksvis har stor vannføring, ligger i nærheten av Vietas nedenfor Akkajaures utløp i sør. Fossen var hovedgrunnen til at området ble avsatt som nasjonalpark i 1909. I sammenheng med byggingen av Suorvadammen ble det anlagt en vei som strekker seg gjennom store deler av nasjonalparken. Det er også inngrep som grusbanker, kraftledninger og et vindkraftverk ved Suorvadammen. På grunn av disse og andre inngrep har det blitt stilt spørsmål ved statusen som nasjonalpark, selv om de mest berørte områdene i parkens sentrale del ikke lenger inngår i nasjonalparken. I vest ligger det store Akkamassivet og i nord den lange fjellkjeden Kallaktjåkko som grenser mot Teusadalen.
Klokka var blitt halv ett før vi la ut fra Ritsem og la turen over Akkajaure, en gedigen innsjø, rett nednfor Fjellstasjonen, som vi måtte krysse. Det var faktisk 11 km over sjøen og vi gjorde den unna på 2 1/2 time. Været var desverre litt dårlig med lett snøfall og lave skyer, så vi fikk ikke sett de imponerende Akkamassivet på nært hold. Heldigvis fikk vi se det godt igår. Akkastugorna ligger der man kommer "i land" og der ble det en times lunch.
Kl. 4 dro vi videre og fikk beskjed om at det var 12 km til Kutejaure stugan, i ganske lett terreng. Det hadde gått andre der idag, men det hadde begynnt å blåse litt så sporene ble utydelige etter hvert. Etter 12 km var vi bare kommet til Kutejaure innsjøen, og hytta lå helt i andre enden. Sjøen var 4 km lang og kl. passerte 7 før vi var kommet over sjøen, og mørket kom. Ved enden av vannet skulle det være merket opp til hytta, men den fant ikke vi i mørket. Vi vasset oppover langs elva i dyp snø, vi visste nemlig at hytta var nær elva. Etter nesten en time var vi i ferd med å gi opp, og tenkte at skulle det bli teltnatt i kveld ja, da så vi et svakt lys høyt opp på en kolle. Der var altså hytta, men å komme seg opp dit i dypsnøen med en 45 kg tung pulk var en kraftprøve! Jeg måtte ta meg ned og hjelpe "Ole pulk" for pulken hans hadde naturligvis veltet et par ganger igjen.
Klokka halv 9 om kvelden var vi i hus og kunne endelig lage middag, og så ble det rett i bingen etterpå!
Dag 5 ble faktisk 30 km i følge GPS målingen, og i stort sett flatt terreng.
Ritsem ligger like ved den andre nasjonalparken vi har vært innom. Stora Sjöfallet er en nasjonalpark i Gällivare kommune i Lappland i Sverige. Den ble opprettet i 1909. Den grenser mot Sarek nasjonalpark i vest og i øst mot naturreservatet Sjaunja. Den regulerte sjøen Akkajaure strekker seg gjennom det meste av området. Fossen Stora Sjöfallet, som en gang ble ansett som en av de flotteste i Europa, men som i dag bare unntaksvis har stor vannføring, ligger i nærheten av Vietas nedenfor Akkajaures utløp i sør. Fossen var hovedgrunnen til at området ble avsatt som nasjonalpark i 1909. I sammenheng med byggingen av Suorvadammen ble det anlagt en vei som strekker seg gjennom store deler av nasjonalparken. Det er også inngrep som grusbanker, kraftledninger og et vindkraftverk ved Suorvadammen. På grunn av disse og andre inngrep har det blitt stilt spørsmål ved statusen som nasjonalpark, selv om de mest berørte områdene i parkens sentrale del ikke lenger inngår i nasjonalparken. I vest ligger det store Akkamassivet og i nord den lange fjellkjeden Kallaktjåkko som grenser mot Teusadalen.
onsdag 21. mars 2012
Dag 4
Dag 4 opprant med et nydelig vær også idag. 8 minusgrader og turens hittil beste skiføre. Pakket og dro avgårde like før kl. 9, med mål om å nå Ritsem over 40 km unna! Etter de noe strabasiøse dagene tidligere var vi slett ikke sikker på at dette ville gå, men føret idag var mye bedre og kilometrene rant unna. Kl. 12 var vi ved Sitasjaure stugan som er halveis til Ritsem, og vi betalte (SEK 40,- pr pers.) oss inn til et dagsbesøk på hytta for å varme ny drikke og slappe av litt. Varme blei det ikke så mye av mens vi var der, men ovnsrøret fikk en god omfavnelse før vi gikk. Det ga en liten lunk.
kl. 13:30 la vi ivei igjen, fremdeles i en vindstille og solfylt fjellheim. Scootersporet stod oss bi hele veien og km gikk fort. I det fjerne kom de majestetiske Acca fjellene nærmere og nærmere. De ligger i Sarek nasjonalparrk på andre siden av den digre Akkasjaure innsjøen. Her er det topper på over 2000 moh, og vi skal fortsette enda nærmere i morgen. Vi begynner å møte bjørkskogen igjen og med det flokker av lirype og litt harespor.
Idag var vi så vidt innom grensen til Stora Sjøfallet nasjonalpark. Sammen med Rago i Norge, og Padjelanta og Sarek i Sverige, er dette Europas største fredede villmarksområde. Noe mer om disse nasjonalparkene kommer ved en senere anledning.
Ca. kl. 17:30 ankom vi Ritsem etter ca. 41 km, heldigvis en halvtime før butikken stengte. Der ble det endelig en kald øl, og mye mat innkjøpt. Det ble en gedigen middag med 4(!) hamburgere pr. mann!
Ellers var det himmelsk med en dusj, og vi fikk faktisk vasket klær! Det blir nok lenge til! Det var markant mindre lukt av mannfolk på rommet.
Dagens etappe var altså på 41 km og vi startet på ca. 835 m målet ved Ritsem er på 460 m, så slik sett var dagen relativt lett, selv om det var langt!
kl. 13:30 la vi ivei igjen, fremdeles i en vindstille og solfylt fjellheim. Scootersporet stod oss bi hele veien og km gikk fort. I det fjerne kom de majestetiske Acca fjellene nærmere og nærmere. De ligger i Sarek nasjonalparrk på andre siden av den digre Akkasjaure innsjøen. Her er det topper på over 2000 moh, og vi skal fortsette enda nærmere i morgen. Vi begynner å møte bjørkskogen igjen og med det flokker av lirype og litt harespor.
Idag var vi så vidt innom grensen til Stora Sjøfallet nasjonalpark. Sammen med Rago i Norge, og Padjelanta og Sarek i Sverige, er dette Europas største fredede villmarksområde. Noe mer om disse nasjonalparkene kommer ved en senere anledning.
Ca. kl. 17:30 ankom vi Ritsem etter ca. 41 km, heldigvis en halvtime før butikken stengte. Der ble det endelig en kald øl, og mye mat innkjøpt. Det ble en gedigen middag med 4(!) hamburgere pr. mann!
Ellers var det himmelsk med en dusj, og vi fikk faktisk vasket klær! Det blir nok lenge til! Det var markant mindre lukt av mannfolk på rommet.
Dagens etappe var altså på 41 km og vi startet på ca. 835 m målet ved Ritsem er på 460 m, så slik sett var dagen relativt lett, selv om det var langt!
Dag 3
Dag 3 ble en superdag! Vi våknet til at den strie synnavinden fra kvelden før var helt borte. Vi sa farvel til våre hyttevenner i 8-tida og ga oss i kast med vår plan B. Den første km var en utfordring da vi helst ville beholde høyden fra fjellpasset lengst mulig inn i dalen. Til slutt velta både min og Oles pulk, jeg kopla av selen slik at jeg ikke ble dradd med nedover, mens Ole kjørte ned med pulken på sida, fint drivanker sa han!
Innover dalen åpenbarte det seg en flott fjellverden på en dag man bare kan drømme om. Vi fant et scooterspor å gå etter pg fulgte det i 15 km. Vi var oppe på 1000 moh og kun noen 100 m fra grensen til Norge. Etter 15 km forlot vi scootersporet for å gå mot dagens mål, Hukejaure stugan - kun 3 km fra grensen til Norge.
den siste mila ble ganske tung da vi måtte brøyte, men det fine været veide opp for strabasene. framm ved hytta i 4-tiden og kvelden ble igjen meeeget rolig. Tror Ole var i drømmeland kl. 08:30.
Dag 3 ble altså 25 km med kun 200 høydemeter. En fantastisk skidag!
Innover dalen åpenbarte det seg en flott fjellverden på en dag man bare kan drømme om. Vi fant et scooterspor å gå etter pg fulgte det i 15 km. Vi var oppe på 1000 moh og kun noen 100 m fra grensen til Norge. Etter 15 km forlot vi scootersporet for å gå mot dagens mål, Hukejaure stugan - kun 3 km fra grensen til Norge.
den siste mila ble ganske tung da vi måtte brøyte, men det fine været veide opp for strabasene. framm ved hytta i 4-tiden og kvelden ble igjen meeeget rolig. Tror Ole var i drømmeland kl. 08:30.
Dag 3 ble altså 25 km med kun 200 høydemeter. En fantastisk skidag!
Dag 2
Allerede på dag 2 viste det seg at planen skulle ryke! Dag 1 hadde kostet vel mye og vi måtte revudere. Været var fint med litt viiiiiind imot, og det var med og bekreftet at valget var riktig. Det som skremte oss var et pass på 1150 m, etter gårdagen virket det lite fristende. Samtidig oppdaget vi en alternativ rute som ville bringe oss inn på planen igjen, hvis været var bra!
Dag 2 gikk meget rolig for seg, men strabasiøs nok idet vårt mål, Tjältka stugan lå på 1000 m høyde oppe i et fjellpass. Var framme kl. 15:00 og det var delig med en lang ettermiddag til middag og avslaping. Idag ble dt Real turmat til middag, noe som vi kanskje skal bli litt lei av etter hvert!
På Tjältkastugan traff vi også 3 Norks damer som var ute på en 3 ukers tur i Lapplandsfjellene. I 2010 hadde de gått Norge på Langs. I tillegg var vår svenske venn Rolf der. Han var 70 år og hadde gått i 2 dager for å treffe en gammelkjærest som var hyttevert her, men hun hadde dratt på en 2 dagers tur til en annen hytte, så svensken var noe slukøret.
Dag 2 ble altså ca. 14 km med 200 høydemeter opp.
Dag 2 gikk meget rolig for seg, men strabasiøs nok idet vårt mål, Tjältka stugan lå på 1000 m høyde oppe i et fjellpass. Var framme kl. 15:00 og det var delig med en lang ettermiddag til middag og avslaping. Idag ble dt Real turmat til middag, noe som vi kanskje skal bli litt lei av etter hvert!
På Tjältkastugan traff vi også 3 Norks damer som var ute på en 3 ukers tur i Lapplandsfjellene. I 2010 hadde de gått Norge på Langs. I tillegg var vår svenske venn Rolf der. Han var 70 år og hadde gått i 2 dager for å treffe en gammelkjærest som var hyttevert her, men hun hadde dratt på en 2 dagers tur til en annen hytte, så svensken var noe slukøret.
Dag 2 ble altså ca. 14 km med 200 høydemeter opp.
Dag 1
Noe trøbbel med bloggen i starten så derfor måtte dag 1 - 3 skrives på nytt!! (denne hersens dataen!!)
Når vi la oss på Abisko Fjellstasjon på dag 0 var det stiv kuling og snø, og vi trodde vel at neste dag ble en ufrivillig hviledag. Dagen opprant imidlertid med total vindstille og et lett snødryss i luften. Etter en kraftig frokost på fjellstasjonen la vi i vei kl. 09:00 via Kungsleden som er en 440 km lang turistrute fra Abisko til Hemavan.
De første km gikk vi med kortfeller. Ole sine var 210 cm lange, så definisjonen på kortfeller ble litt uklar for meg. Han hadde iallafall bestillt kortfeller! Ellers fikk Ole et nytt navn idag, Ole pulk, etter minst 40(!) pulkvelt på de første 5 km, fikk noen bange anelser! Etter 5 km kom vi imidlertid på scooterspor og da gikk det bedre. Scooterfolket er forøvrig våre gode venner, uten dem hadde turen blitt ugjennomførbar (iallefall for oss)!
Vi passerte Abiskojaure stugorna etter ca. 14 km i fin stil, men etter det startet slitet. En 3,5 km lang stigning på 350 høydemeter, samt at det ble slutt på scooterspor og det begynte og snø! Da kl. var 6 kom vi til et vindskydd 8,5 km fra Alesjaurestugorna 8som var målet for dagen), der vi rastet og avlvorlig vurderte om vi skulle overnatt i. Fristelsen for en varm hytte og ordentlig seng ble imidlertid for stor og vi fortsatte med hodelykter. Framm kl 21.15 og da var det godt å bli møtt av hyttevert Hennyli med varm saft.
Dagen ble alen god del mer slitsom enn ventet. 35 km og opp fra 400 moh til 850 moh kostet en god del.
Når vi la oss på Abisko Fjellstasjon på dag 0 var det stiv kuling og snø, og vi trodde vel at neste dag ble en ufrivillig hviledag. Dagen opprant imidlertid med total vindstille og et lett snødryss i luften. Etter en kraftig frokost på fjellstasjonen la vi i vei kl. 09:00 via Kungsleden som er en 440 km lang turistrute fra Abisko til Hemavan.
De første km gikk vi med kortfeller. Ole sine var 210 cm lange, så definisjonen på kortfeller ble litt uklar for meg. Han hadde iallafall bestillt kortfeller! Ellers fikk Ole et nytt navn idag, Ole pulk, etter minst 40(!) pulkvelt på de første 5 km, fikk noen bange anelser! Etter 5 km kom vi imidlertid på scooterspor og da gikk det bedre. Scooterfolket er forøvrig våre gode venner, uten dem hadde turen blitt ugjennomførbar (iallefall for oss)!
Vi passerte Abiskojaure stugorna etter ca. 14 km i fin stil, men etter det startet slitet. En 3,5 km lang stigning på 350 høydemeter, samt at det ble slutt på scooterspor og det begynte og snø! Da kl. var 6 kom vi til et vindskydd 8,5 km fra Alesjaurestugorna 8som var målet for dagen), der vi rastet og avlvorlig vurderte om vi skulle overnatt i. Fristelsen for en varm hytte og ordentlig seng ble imidlertid for stor og vi fortsatte med hodelykter. Framm kl 21.15 og da var det godt å bli møtt av hyttevert Hennyli med varm saft.
Dagen ble alen god del mer slitsom enn ventet. 35 km og opp fra 400 moh til 850 moh kostet en god del.
fredag 16. mars 2012
Dag 0
Da er dag 0 på turen snart over. Sitter på vandrerhjemmet ved Abisko fjellstasjon og venter på at middagen serveres. Reisen nordover gikk ikke uten plunder og heft, måtte innom både taxi, buss og 4 togbytter på 24 timer. I morgen starter alvoret på alvor og da er planen å gå ca. 35 km inn til Alesjaurestugorna som ligger på ca. 800 moh. Pulkene skal dessverre være med. Det blir en tøff start, men regner med at det skal gå bra hvis jeg ikke må taue på makker Ole. Der er det en god del daukjøtt i tillegg. Vær og føre for morgendagen ser ut til å være brukbart, med noen minusgrader og 3-5 sek/m med vind.
Har ikke sett noe til den pågående leteaksjoenn i fjellområdene her, men det er mulig vi kommer opp i det i morgen da vi går i retning dette området.
På turen sørover skal vi gå gjennom ikke mindre enn 9 nasjonalparker, 3 i Sverige og 6 i Norge. Den første av dem ligger her ved startpunktet i Abisko.
Abisko nasjonalpark er en bjørkskogskledd dal med på ca. 2 mil. Parken innrammes av mektige fjell og i nord av den mektige innsjøen,Torneträsk. Nasjonalparken ble opprettet så tidlig som i 1909, og har et areal på 7 700 hektar.
Kungsleden, som vi kommer tilbake til en dag senere, startar i Abisko og tar fjellvandreren sørover gjennom parken till Hemavan. Den som vil kan også gjøre en avstikker til Sveriges høyeste fjell Kebnekaise.
Den kalkrike berggrunden gjør godt for floran, og i nasjonalparken finner man noen av fjellverdens mest sjeldne vekster. Abiskos mest kjente blomst er den fredlyste orkidén lappfela, som bare påtreffes her i hela Sverige.
Har ikke sett noe til den pågående leteaksjoenn i fjellområdene her, men det er mulig vi kommer opp i det i morgen da vi går i retning dette området.
På turen sørover skal vi gå gjennom ikke mindre enn 9 nasjonalparker, 3 i Sverige og 6 i Norge. Den første av dem ligger her ved startpunktet i Abisko.
Abisko nasjonalpark er en bjørkskogskledd dal med på ca. 2 mil. Parken innrammes av mektige fjell og i nord av den mektige innsjøen,Torneträsk. Nasjonalparken ble opprettet så tidlig som i 1909, og har et areal på 7 700 hektar.
Kungsleden, som vi kommer tilbake til en dag senere, startar i Abisko og tar fjellvandreren sørover gjennom parken till Hemavan. Den som vil kan også gjøre en avstikker til Sveriges høyeste fjell Kebnekaise.
Den kalkrike berggrunden gjør godt for floran, og i nasjonalparken finner man noen av fjellverdens mest sjeldne vekster. Abiskos mest kjente blomst er den fredlyste orkidén lappfela, som bare påtreffes her i hela Sverige.
tirsdag 6. mars 2012
Test tur til Schulzhytta 3. - 4.
Sammen med Kari hadde jeg en treningstur til Schulzhytta i helga. Pakket full pulken til ca. 40 kg! for å få god trening. Været var ganske bra i starten med sol og moderat vind, men det ble verre og verre, med motvind paa 10 - 15 sek/m. Var ikke framme før ved halv åtte tiden på kvelden. Pulken sugde etter hvert kreftene ut av kroppen og det var en sliten kar som skled inn på tunet på Schultzhytta. Etter spagetti med kjøttsaus, ble det tidlig kveld. Hjemturen ble betydelig lettere, været var fint og vinden på lag. Vi ble likevel sliten ether hvert, bl.a. ford det var isete og dårlig styring på skiene. Tok en rast innafor Stor Kvennfelvatnet, før vi fortsatte tilbake til Vekta. Ca 4 1/2 time på tilbaketuren. Det ble en god treningstur som viser at jet skal ta en ny kick på hva som skal med i pulken. Vekta betyr mye for at man ikke skal slite seg ut i motbakkene. Nå er det bare 9 dager igjen, og jeg ser fram til å komme gang. Dette blir en kanontur og et mine for livet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)