Turens siste dag starter med at vi for første gang på turen får gå i oppkjørte løyper! Vi har valgt å starte med feller i dag også fordi nysnøen har lagt et tynt lag på den våte snøen, og det er sikkert verre oppe i fjellet. I tillegg er det bratt opp fra Sandvika!
Sporet har vi glede av i 3 km, og derfra har det gått folk før oss opp mot Hegglifjellet. Vi mister sporet oppe i skoggrensa, men får verdifulle tips av et par hyttefolk som er på tur oppe i fjellet. Over mot Merraskardsfjellet passerer vi støtten som viser Carl Johans vei fra 1835. Den går bl.a. fra Skalstugan og ned til Sul på Norsk side, og er rustet opp og verdt et besøk for den som er interessert (start fra Skalstugan, der er veien best rehabilitert).
Tverrdalene i Trøndelag har forsøkt seg med noen hindringer også idag, og Merraskardet forseres med etter hvert godt utvikede klatreegenskaper med pulk! Ovenfor Kroksjøen er det enda et par av sorten, men med vår gode erfaring med å finne egnede kryssningspunkter, går det greit.
Nedenfor Storssjøen, i skaret der Karolinerne kom i 1718, passerer vi forbi ei hytte der 5 Verdals "kailler" var på fisketur. Særdeles hyggelige karer som bød på ekte kokakaffe og sjokolade. Mye fisk hadde de også fått - tar sjansen på å røpe at det var på Østre Sulsjøen.
Fikk tips av et par reineiere om løypa ned i Fersdalen og da var den siste etappen unnagjørt på en drøy time. Tok av fellene på hytta og smurte med rødklister for de siste flatene og nedoverbakkene, og med perfekt glid i scootersporet var jeg nede på Sulåmoem kl. 17:10.
"Misson completed" - og Kari står og venter! Vældig godt å kommå fram etter 914,5 km på ski i 37 dager!
GP og Kari
Her er Kari og GP på en annen tur
mandag 23. april 2012
Dag 36 - 21. April
"Lånehytta" i Vera var et kupp, strøm og "nesten" innlagt vann. at vi måtte måke oss gjennom et takras og fram til døra i går kveld var bare bonus. Atter en gang må vi takke så meget for lånet.
Været idag ser ikke helt optimalt ut, nysnødryss og rundt null grader lukter smøreproblemer. Vi velger minste motstands vei og legger på kortfellene. Dagens etappe starter med å krysse Veresvatnet, men det er jå 3,5 km, så da er vi på god vei. Et stykke oppe i lia fra vatnet finner vi rødmerkingen mot Sandvika, og da ser det ut som vi kan legge orienteringa på is.
Merkinga er imidlertid hverken "fuggel eller fisk", fordi de meterhøye pinnene med rød topp ofte er nedsnødd! Er dette en sommer eller vintermerking? Flere ganger mister vi merkinga og finner den igjen etter noen hundre meter, men midt på dagen er den plutselig helt borte! Med GPS og kart er selvsagt ikke det noe problem, men synes det er litt irriterende at de ikke legger mer i merkingen. Tror det hadde gjort flere trygger på turen, og at kanskje flere hadde tatt turen ut i fjellet.
Ute på myrene treffer vi på en gammel staking der det er mange hunder meter mellom hvert "kryss", men det gjør orienteringen lettere og etter hvert kommer vi inn på rødmerkinga igjen, og følger den frem til riksveien nord fir Sandvika. Etter nærmere titt på GPS og kart viser det seg at ruta ned til DNT hytta gikk av et par km tidligere, og det er enda over 3 km til hytta.
Nå hadde det blitt tendens til gjennomslag, men vi prøvde å gå "beinveien" gjennom hyttefeltene og vi fant igjen merkinga ute på myra. Nedover mot hytta går imidlertid merkina ned i tjukke granskogen der vi bl.a. må krysse 2 bekker. Vi er rimelig sikre på at disse er åpne, og derfor er eneste "råa" å gå opp igjen til riksveien. Her er det å trø i mest grus og litt snø, og jeg har vont av pulken som nå bokstavelig talt har sandpapirføre.
Etter å ha bært pulkene forbi 2 bruer og trødd enda mer i "snøgrusen" er vi framme ved Innstua. Dette er visstnok ei gammel veivesen-brakke som turistforeninga har overtatt, og den ligger 10 m fra veien. Hytta er helt grei med eget tørkerom og innlagt strøm, og dagen har bragt oss 21,8 km nærmere målet. Målet for turen er nå definert til i morgen søndag, og avsluttes på Fersdalen i Meråker.
Været idag ser ikke helt optimalt ut, nysnødryss og rundt null grader lukter smøreproblemer. Vi velger minste motstands vei og legger på kortfellene. Dagens etappe starter med å krysse Veresvatnet, men det er jå 3,5 km, så da er vi på god vei. Et stykke oppe i lia fra vatnet finner vi rødmerkingen mot Sandvika, og da ser det ut som vi kan legge orienteringa på is.
Merkinga er imidlertid hverken "fuggel eller fisk", fordi de meterhøye pinnene med rød topp ofte er nedsnødd! Er dette en sommer eller vintermerking? Flere ganger mister vi merkinga og finner den igjen etter noen hundre meter, men midt på dagen er den plutselig helt borte! Med GPS og kart er selvsagt ikke det noe problem, men synes det er litt irriterende at de ikke legger mer i merkingen. Tror det hadde gjort flere trygger på turen, og at kanskje flere hadde tatt turen ut i fjellet.
Ute på myrene treffer vi på en gammel staking der det er mange hunder meter mellom hvert "kryss", men det gjør orienteringen lettere og etter hvert kommer vi inn på rødmerkinga igjen, og følger den frem til riksveien nord fir Sandvika. Etter nærmere titt på GPS og kart viser det seg at ruta ned til DNT hytta gikk av et par km tidligere, og det er enda over 3 km til hytta.
Nå hadde det blitt tendens til gjennomslag, men vi prøvde å gå "beinveien" gjennom hyttefeltene og vi fant igjen merkinga ute på myra. Nedover mot hytta går imidlertid merkina ned i tjukke granskogen der vi bl.a. må krysse 2 bekker. Vi er rimelig sikre på at disse er åpne, og derfor er eneste "råa" å gå opp igjen til riksveien. Her er det å trø i mest grus og litt snø, og jeg har vont av pulken som nå bokstavelig talt har sandpapirføre.
Etter å ha bært pulkene forbi 2 bruer og trødd enda mer i "snøgrusen" er vi framme ved Innstua. Dette er visstnok ei gammel veivesen-brakke som turistforeninga har overtatt, og den ligger 10 m fra veien. Hytta er helt grei med eget tørkerom og innlagt strøm, og dagen har bragt oss 21,8 km nærmere målet. Målet for turen er nå definert til i morgen søndag, og avsluttes på Fersdalen i Meråker.
lørdag 21. april 2012
Dag 35 - 20. April
Det var lett å stå opp i femtida på morgenen når det er speilegg på menyen i tillegg til havregrøt.
Det har frosset på fin skare i natt, så vi er kjappe med make-up og morrasstell. Vi skal i dag forlate Snåsafjella og gå over til Verdalsfjella, men mye av turen går langs en fin, ferdigvatra fjelldal, nemlig Stigådalen. Turen går så kjapt at vi går to mil før vi kommer på at vi har te i termosen. Avslutningen av dagen gikk fra fjellet Klumpan og ned til Vera. Her var det virkelig land for gauper.
Vi har ikke overnatting i Vera, men i det vi kommer ned til bilvei kommer det en traktor som vi stopper for å spørre om han visste råd for tak over hodet! "Jo, dokk kainn sikkert legg ti høtta bort på der", sa han tvert, og pekte på ei hytte 30 meter borte i veien som vi nettopp hadde gått forbi. "Æ ska ring hainn som æg a æ! Vi takker hjertelig for gjestfriheten, for Verasbondens initiativ, og lover å ikke gjøre dette til en vane.
Dagens etappe var på 35 km og på godt skareføre kunne vi lett gått lengre, men vi skal jo kose oss litt uten ski på beina. Til skiene har vi ei lit flaske med white-sprit, til de som er oppå skiene bruker vi ..........! Mange ganger på turen har det ikke smakt med annet enn mat og drikke, fordi forholdene har vært så tøffe, men nå går vi bare og koser oss med pulker som glir "av seg selv" over skaren.
Det har frosset på fin skare i natt, så vi er kjappe med make-up og morrasstell. Vi skal i dag forlate Snåsafjella og gå over til Verdalsfjella, men mye av turen går langs en fin, ferdigvatra fjelldal, nemlig Stigådalen. Turen går så kjapt at vi går to mil før vi kommer på at vi har te i termosen. Avslutningen av dagen gikk fra fjellet Klumpan og ned til Vera. Her var det virkelig land for gauper.
Vi har ikke overnatting i Vera, men i det vi kommer ned til bilvei kommer det en traktor som vi stopper for å spørre om han visste råd for tak over hodet! "Jo, dokk kainn sikkert legg ti høtta bort på der", sa han tvert, og pekte på ei hytte 30 meter borte i veien som vi nettopp hadde gått forbi. "Æ ska ring hainn som æg a æ! Vi takker hjertelig for gjestfriheten, for Verasbondens initiativ, og lover å ikke gjøre dette til en vane.
Dagens etappe var på 35 km og på godt skareføre kunne vi lett gått lengre, men vi skal jo kose oss litt uten ski på beina. Til skiene har vi ei lit flaske med white-sprit, til de som er oppå skiene bruker vi ..........! Mange ganger på turen har det ikke smakt med annet enn mat og drikke, fordi forholdene har vært så tøffe, men nå går vi bare og koser oss med pulker som glir "av seg selv" over skaren.
Dag 34 - 19. April
Endelig kan vi sove leeengee igjen. Dagens etappe er av turens korteste og går til Gaundalen fjellgård, og er på knapt 15 km.
Turen går langs den gamle telefonlinja mellom fjellgårdene, og det trengs ikke førerhund for å følge den. Vi er i feriemodus og skiene som vi smurte om morgenen må smøres om igjen før avmarsj, og etter nok en kaffekopp kom vi avsted. Som vanlig i nord-trøndersk godvær. På tross av en måned på ski så svis svoren på nesa i godværet.
Tenker det har vært litt av noen turer mellom disse gårdene i gamle dager, mens turen går kjapt med glassfiberski og feller i oppoverbakkene. En liten stopp hadde vi imidlertid da Ole forsøkte å forsere ei smal snøbru på magen, eller det var vel pulken som ville ha Ole ned på magen og ga ham en skikkelig dytt. Sirkuset var ikke helt over, for maken til kaving og styr for å komme seg opp må man vel nesten innom Chaplin for å kunne sammenligne, fornøyelig form mrg som så på var det iallefall.
Ned til Gaundalen går det så rypene kakler, og så er vi på tunet hos Steinar Gaundal. En ganske spesiell fjellgård dette som absolutt kvalifiserer til "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", blandt annet er nesten det største bygget på gården en flyhangar! Steinar Gaundal har anlagt flyplass bak fjøset og takser gjennom bjørkeskogen og inn på tunet. Regner med at noen har spert øynene opp når de har møtt den ekvipasjen på landjorda på en slik plass.
Steinar har mange høner i fjøset, og vi får med oss egg til eggerøre og speilegg. Kjærkomne godbiter til de etterhvert evindelige havregryna.
Turen går langs den gamle telefonlinja mellom fjellgårdene, og det trengs ikke førerhund for å følge den. Vi er i feriemodus og skiene som vi smurte om morgenen må smøres om igjen før avmarsj, og etter nok en kaffekopp kom vi avsted. Som vanlig i nord-trøndersk godvær. På tross av en måned på ski så svis svoren på nesa i godværet.
Tenker det har vært litt av noen turer mellom disse gårdene i gamle dager, mens turen går kjapt med glassfiberski og feller i oppoverbakkene. En liten stopp hadde vi imidlertid da Ole forsøkte å forsere ei smal snøbru på magen, eller det var vel pulken som ville ha Ole ned på magen og ga ham en skikkelig dytt. Sirkuset var ikke helt over, for maken til kaving og styr for å komme seg opp må man vel nesten innom Chaplin for å kunne sammenligne, fornøyelig form mrg som så på var det iallefall.
Ned til Gaundalen går det så rypene kakler, og så er vi på tunet hos Steinar Gaundal. En ganske spesiell fjellgård dette som absolutt kvalifiserer til "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", blandt annet er nesten det største bygget på gården en flyhangar! Steinar Gaundal har anlagt flyplass bak fjøset og takser gjennom bjørkeskogen og inn på tunet. Regner med at noen har spert øynene opp når de har møtt den ekvipasjen på landjorda på en slik plass.
Steinar har mange høner i fjøset, og vi får med oss egg til eggerøre og speilegg. Kjærkomne godbiter til de etterhvert evindelige havregryna.
Dag 33 - 18. April
Været i Nord-Trøndelag fortsetter å vise fram godsida. Det er bare å kaste anorakken på pulken fra morgenen. Innover flate dalen går det så det griner sørover på godt skareføre.
På kartet aner vi imidlertid litt ugler i mosen, eller rettere sagt bekkdaler på tvers av kursen vår. Vi er imidlertid våryre og fulle av energi. En måned på ski gjør noe med pågangsmotet. Gamle Gressåmoen nasjonalpark som nå er innlemma i Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark har åpen fjellfuruskog med furuer i alle mulige og umulige former. Dette er en av landets største nasjonalparker etter utvidelsen i 2004.
Det er mye reinspor, og reinen går litt gjennom skaren. Jervsporet er derfor lett å se, for den karen er lettere på foten og går oppå.
Etter som vi kommer innover dalen stiger vi oppover dalsida for å vinne høyde da vi treffer ei av dalens to Tverrelver, disse ligger ved siden av hverandre og vitner om lite fantasi fra navnenemda. Det skal riktignok innrømmes at navnevalget var godt, for maken til tverr geografi - den ene var riktignok tverrest. Her laget vi nok en episode av "Der ingen skulle tru at nokon kunne gå (med pulk)", og første scene foregikk da Ole skulle utføre forsering av bratt snøheng på ski med pulk hengende etter.
Stålkantenene på skia gir bedre feste enn sko på glatt snøflate. Dette fungerte flott inntil den løse snøen på toppen ga etter. Gravitasjonen virket som den skulle og brakte hele ekvipasjen med mann og mus (Ole og pulken) ned til utgangspunktet så snøen sprutet. Neste forsøk på forsering av skavla var bedre forberedt med uthugde trinn i skaren og dobbel betjening av pulkene, en foran og en bak.
Den neste Tverrelvdalen forbigås i stilhet, men den inngår ikke i favorittdrømmene våre. Omsider er vi i fjellet og kan lange ut innover innsjøer og myrdrag inn til en av de tre sagnomsuste fjellgårdene i Snåsa: Gjevsjøen, Holden og Gaundalen.
Vi kommer til den i midten og svinge inn på tunet på Holden (NB: uttales naturligvis Hørdinj på lokalspråket). Her var det heldigvis liv i den gamle gårdsstua, som er overtatt av turistforeningen. Det er tydelig at isfiskesesongen er på høyden, for i husene på gården var det både lokale og utenlandske isfiskere.
På kartet aner vi imidlertid litt ugler i mosen, eller rettere sagt bekkdaler på tvers av kursen vår. Vi er imidlertid våryre og fulle av energi. En måned på ski gjør noe med pågangsmotet. Gamle Gressåmoen nasjonalpark som nå er innlemma i Blåfjella - Skjækerfjella nasjonalpark har åpen fjellfuruskog med furuer i alle mulige og umulige former. Dette er en av landets største nasjonalparker etter utvidelsen i 2004.
Det er mye reinspor, og reinen går litt gjennom skaren. Jervsporet er derfor lett å se, for den karen er lettere på foten og går oppå.
Etter som vi kommer innover dalen stiger vi oppover dalsida for å vinne høyde da vi treffer ei av dalens to Tverrelver, disse ligger ved siden av hverandre og vitner om lite fantasi fra navnenemda. Det skal riktignok innrømmes at navnevalget var godt, for maken til tverr geografi - den ene var riktignok tverrest. Her laget vi nok en episode av "Der ingen skulle tru at nokon kunne gå (med pulk)", og første scene foregikk da Ole skulle utføre forsering av bratt snøheng på ski med pulk hengende etter.
Stålkantenene på skia gir bedre feste enn sko på glatt snøflate. Dette fungerte flott inntil den løse snøen på toppen ga etter. Gravitasjonen virket som den skulle og brakte hele ekvipasjen med mann og mus (Ole og pulken) ned til utgangspunktet så snøen sprutet. Neste forsøk på forsering av skavla var bedre forberedt med uthugde trinn i skaren og dobbel betjening av pulkene, en foran og en bak.
Den neste Tverrelvdalen forbigås i stilhet, men den inngår ikke i favorittdrømmene våre. Omsider er vi i fjellet og kan lange ut innover innsjøer og myrdrag inn til en av de tre sagnomsuste fjellgårdene i Snåsa: Gjevsjøen, Holden og Gaundalen.
Vi kommer til den i midten og svinge inn på tunet på Holden (NB: uttales naturligvis Hørdinj på lokalspråket). Her var det heldigvis liv i den gamle gårdsstua, som er overtatt av turistforeningen. Det er tydelig at isfiskesesongen er på høyden, for i husene på gården var det både lokale og utenlandske isfiskere.
Dag 32 - 17. April
Foten var bedre så vi var oppe "otta" for å komme oss i vei på det som vi visste ville bli en lang dag. Første utfordring som var Skjelbreid-brua gikk lett, selv om vi kom i "morgenrushet" inn til Nordli.
Hadde fått tips om å følge en skogsbilvei sørover fra riksvei 74, og det gikk greit til den sluttet. Videre skulle det gå et scooterspor opp til noen hytter, men det scootersporet tok av noen hundre meter før veien sluttet så det fikk ikke vi med oss. Det fortsatte ett scooterspor videre fra der veien endte og vi fulgte selvsagt det, det skulle vi ikke ha gjort!
Det endt oppe i Styggdalen, som bærer sitt navn med rette, og vi fulgte etter sporet litt for langt. Etter hvert hadde scooterkjøreren vett til å snu, men det hadde ikke vi. Vi hadde allere brukt en del ressurser på å forsere noen skikkelige kneiker i elva, så nå satt det lang inne å snu. Inne i Styggdalen dekker ikke ordet "gaupterreng", her var det et utall av potensielle bjørnehi og stup over oss overalt. Etter noen kraftanstrengelser der vi klorte oss opp et par "fossefall" var vi endelig oppe på ei myr og stod i vater igjen. Et veivalg som ikke går over i historien som genialt, men jeg kan garantere at vi er de eneste som har tatt oss opp Styggdalen med pulk! Det skal vi ha papir på!
Turen videre gikk i litt sånn lusetempo, den evindelige nysnøen hadde vært ute å rota det til igjen. Over det første fjellpasset og inn i Snåsafjella ble det endelig mer fart i sakene. Etter en god rast satte vi kursen mot Gressåmoen som var dagens destinasjon. Nå var snøen noe mer samarbeidsvillig og det gikk greit fram til nedkjøringen mot Gressåmoen, og ganske langt ned i furuskogen.
En ting kan vi fastslå, skal du til Gressåmoen på ski, og med pulk, ikke sats på å komme fra nord-øst! Det medfører nedfiring av pulk ned uframkommelige dalsider i et par omganger, og forsering av et villniss av ungskog som virker ugjennomtrengelig. Omsider var vi ved brua inn til Gressåmoen gård, og en lang dag på over 12 timer og ca. 39 km var over.
Skal si gutta stupte rimelig fort i seng, dagen har resultert i to episoder av "Der ingen skulle tru at nokon kunne gå (med pulk)".
Hadde fått tips om å følge en skogsbilvei sørover fra riksvei 74, og det gikk greit til den sluttet. Videre skulle det gå et scooterspor opp til noen hytter, men det scootersporet tok av noen hundre meter før veien sluttet så det fikk ikke vi med oss. Det fortsatte ett scooterspor videre fra der veien endte og vi fulgte selvsagt det, det skulle vi ikke ha gjort!
Det endt oppe i Styggdalen, som bærer sitt navn med rette, og vi fulgte etter sporet litt for langt. Etter hvert hadde scooterkjøreren vett til å snu, men det hadde ikke vi. Vi hadde allere brukt en del ressurser på å forsere noen skikkelige kneiker i elva, så nå satt det lang inne å snu. Inne i Styggdalen dekker ikke ordet "gaupterreng", her var det et utall av potensielle bjørnehi og stup over oss overalt. Etter noen kraftanstrengelser der vi klorte oss opp et par "fossefall" var vi endelig oppe på ei myr og stod i vater igjen. Et veivalg som ikke går over i historien som genialt, men jeg kan garantere at vi er de eneste som har tatt oss opp Styggdalen med pulk! Det skal vi ha papir på!
Turen videre gikk i litt sånn lusetempo, den evindelige nysnøen hadde vært ute å rota det til igjen. Over det første fjellpasset og inn i Snåsafjella ble det endelig mer fart i sakene. Etter en god rast satte vi kursen mot Gressåmoen som var dagens destinasjon. Nå var snøen noe mer samarbeidsvillig og det gikk greit fram til nedkjøringen mot Gressåmoen, og ganske langt ned i furuskogen.
En ting kan vi fastslå, skal du til Gressåmoen på ski, og med pulk, ikke sats på å komme fra nord-øst! Det medfører nedfiring av pulk ned uframkommelige dalsider i et par omganger, og forsering av et villniss av ungskog som virker ugjennomtrengelig. Omsider var vi ved brua inn til Gressåmoen gård, og en lang dag på over 12 timer og ca. 39 km var over.
mandag 16. april 2012
Dag 31 - 16. April
Mottoet for dagen er som alltid: Ittno stress! Snurring fra Røyrvik til frokost er ett høydepunkt på morgenen. Ute er det blå himmel i nord, mens det kommer noe rullende nordover fra sør i Snåsafjella.
GPS Aune får i dag alle hjelpemidler for orienteringa, både kart og GPS, for nå er de trønderske bekkdalene og gauplendet forut. Skareføret har holdt i ei glad uke, og morrasskaren er en fryd for en pulkdrager. Sett fra pulkene side er kanskje ikke dette like bra, det begynner å vises litt glassfiber her og der.
GP er er i orienteringslune og kursen vakler seg mellom smååser og tjønner som om vi ikke var helt edru. Vi har ett sett spennende bekkdaler langs ruta, og bekkene er også åpne i lange stykker, spesielt hvor det er litt fall. Vi reiser frisk nedover gauplendet, så bjørka fyker da vi krysser ett spor, men farta er for stor til å si hva det var. Vi må av med pulkene og gå opp igjen og sjekke - og jo da, dette er slett ikke gaupland, for dette er en av bamsene fra Lierne som har våknet fra vintersøvnen. Den var sikkert sulten, for nedover dalen krysset vi elgspor overalt- det så ut som panikken hadde bredt seg blant dalens elger. Dette kan nok tyde på at skogens konge har møtt en mektigere hersker.
I en av bekkdalene er kanten ned så bratt at vi bare må sende pulkene til bunns. Med fin kurs parkerer de nede under stupet og så er det oss da. Ikke spesielt elegant aking på enden bringer oss til bunns og forener oss med pulkene igjen, dog etter en liten "kneproplaps" for GPs vedkommende - men det blir nok ikke noe dypt kjærlighetsforhold mellom oss og pulkene.
I trått klabbeføre bærer det ned mot Skjelbreid og Strandstua hvor vi kaster loss i en campinghytte for kvelden etter en kort dag. Kort dag til tross, må pleie et ømt kne, men vi har tilbakelagt 21 km i tildels ulendt terreng og mye "fin" orientering. I morgen er det meldt bedre vær igjen og da håper vi å gi oss i kast med Snåsafjella.
GPS Aune får i dag alle hjelpemidler for orienteringa, både kart og GPS, for nå er de trønderske bekkdalene og gauplendet forut. Skareføret har holdt i ei glad uke, og morrasskaren er en fryd for en pulkdrager. Sett fra pulkene side er kanskje ikke dette like bra, det begynner å vises litt glassfiber her og der.
GP er er i orienteringslune og kursen vakler seg mellom smååser og tjønner som om vi ikke var helt edru. Vi har ett sett spennende bekkdaler langs ruta, og bekkene er også åpne i lange stykker, spesielt hvor det er litt fall. Vi reiser frisk nedover gauplendet, så bjørka fyker da vi krysser ett spor, men farta er for stor til å si hva det var. Vi må av med pulkene og gå opp igjen og sjekke - og jo da, dette er slett ikke gaupland, for dette er en av bamsene fra Lierne som har våknet fra vintersøvnen. Den var sikkert sulten, for nedover dalen krysset vi elgspor overalt- det så ut som panikken hadde bredt seg blant dalens elger. Dette kan nok tyde på at skogens konge har møtt en mektigere hersker.
I en av bekkdalene er kanten ned så bratt at vi bare må sende pulkene til bunns. Med fin kurs parkerer de nede under stupet og så er det oss da. Ikke spesielt elegant aking på enden bringer oss til bunns og forener oss med pulkene igjen, dog etter en liten "kneproplaps" for GPs vedkommende - men det blir nok ikke noe dypt kjærlighetsforhold mellom oss og pulkene.
I trått klabbeføre bærer det ned mot Skjelbreid og Strandstua hvor vi kaster loss i en campinghytte for kvelden etter en kort dag. Kort dag til tross, må pleie et ømt kne, men vi har tilbakelagt 21 km i tildels ulendt terreng og mye "fin" orientering. I morgen er det meldt bedre vær igjen og da håper vi å gi oss i kast med Snåsafjella.
Abonner på:
Innlegg (Atom)